Lyktenatt | Ole Horvli
Intervju i Klassekampen Bokmagasinet 11. november 2017:

Månedens poet

Livet gjennom et nåløye

Hver måned kårer Diktkammeret en månedens poet som blir intervjuet og trykket i Bokmagasinet. Horvli er biokjemiker og Diktkammer-poet.

– Hvordan og hvorfor begynte du å skrive?

Ole Horvli
– Jeg begynte å skrive for syv år siden, og fant fort frem til Diktkammeret. I forkant hadde jeg sporadisk lest tilfeldige dikt på nett for å finne ord til egne følelser og egen sorg etter en livskrise noen år tidligere. Jeg hadde aldri vært god på å snakke om meg selv, og det var heller ingen som hadde lyttet noe særlig til det usagte i meg. I poetiske tekster fant jeg bilder og rom jeg kunne gå inn i, speile meg i, være menneske i.

– Hva skriver du om?

– Jeg liker tanken på at jeg er av stjernestøv. At jeg er en del av universet, både i tid og i rom. Jeg liker å tenke på molekylene mine, atomene. Kjernene, med protoner og nøytroner. At disse består av kvarker, og at disse igjen består av vibrerende strenger. Jeg liker å tenke på at tiden er noe som kommer, ikke går. En sorg går ikke over, om den dveles for mye ved. Men den kan leves med, sorgen kan få ord, den kan bli et tre å klatre i. Sitte i, nyte utsikten fra. Så jeg skriver om meg selv. Hvert dikt er en merkelapp, en vibrerende streng.

– Hva inspirerer deg?

– Jeg inspireres av andre poeter. Her vil jeg trekke frem interaksjonene med skriverne på Diktkammeret, og veilederen Helge Torvund. Jeg leser poeter som skriver i et språk jeg lett kan forstå, som skaper bilder jeg lett kan gå inn i. Andre eksempler på slike er Tomas Tranströmer, Wislawa Szymborska, Gunvor Hofmo, samt diktere som Gro Dahle og Ruth Lillegraven.

Musikk inspirerer. Alt fra Palestrina til 70-talls-rock. Rom inspirerer. Jeg liker å sitte i byens eldste hus, kjenne mitt eget arvestoff sno seg i spiral oppover steinveggene. Eller være i den gamle parken, kjenne de eldste trærne der som søyler. Både i meg selv, og i tilværelsen. Eller gå i de gamle gatene, høre til i byen, høre til i livet. Slikt inspirerer. Hverdagene, barna mine, minnene.

– Du legger også ut dikt blant annet på Instagram. Hva gir det deg å få så umiddelbar respons på diktene du legger ut?

– Inspirert av Ellen Wisløffs konto @renpoesi begynte jeg å legge ut små dikt, og noen ganger plukket hun opp disse og delte. Den umiddelbare responsen er helt klart inspirerende, og slik kunne jeg teste ut uttrykk. Her gjelder å lage tekstbilder som blir oppfattet like raskt som et fotografi. Men på Instagram blir man jo ikke faglig prøvd på samme måte som på Diktkammeret. Man har likevel muligheten til å bli prøvd av titusener av lesere.

Å skrive handler for meg mye om å tørre å være menneske. Gi ord til egen nakenhet. Skape rom der jeg ikke trenger å sitte alene. Eller som Kolbein Falkeid sier: Å tre livet gjennom et nåløye, få noe å sy en mening med.

Karoline Henanger


Månedens dikt


LYKTENATT

Går på tå fra rom til rom
finner stoler, setter frem glass

for deg som falt
som et løv den høsten, ble oppløst
og sank i jorden

for deg som ble borte på havet
og hviler i dypet

og for deg som bare dro
for å synke et annet sted

Døren er åpen, kom

så drikker vi denne vinen
flyter inn i hverandre

slik alt flyter opp

i den
som en gang
har båret et levende lys




Juryens kommentar

Diktet med den assosiasjonsvekkande tittelen «Lyktenatt» fascinerte juryen ved at dei enkle setningane som får ein til å gå på tå inn i diktet og følgje med rom for rom, linje for linje, utvidar seg og famnar om stadig meir av livserfaring, tap, sorg og stillheit. I eit personleg ritual opnar den som talar i diktet hus og sinn for å minnast dei som var her, som var nær, men som nå er borte. Ein invitasjon til minner og til sorg.

Men ved linja «Døren er åpen, kom» skjer det ei endring. Frå den fallande, søkkjande og sørgande rørsla i første del, kjem det herifrå ein del som har meir med o seanisk samkjensle og oppdrift å gjera. Til diktet ender i eit nydeleg bilete som både visualiserer eit menneske som ber ein lampe med ein levande flamme, og det at eit menneske i seg sjølv er eit levande lys, at ein ber livet skinande fram, at det lyser av liv frå våre augo.

Slik famnar diktet vidt og djupt og maktar å visa korleis det å akseptera det forgjengelege ved tilværet, kan framheva det som er levande i nået.

Helge Torvund