Jord & Himmel | Ole Horvli

Jord & Himmel

Poetiske landskap - Dikt av Ole Horvli


Stjernebilder


Rhododendron i Nygårdsparken - Ole Horvli



Melkeveiene jeg valgte
kan aldri gjøres om

Så velger jeg
den samme himmelen

bare snur litt
på hodet


|


Jeg fant et hjerte
i byen
men mistet det i en storm

Siden fant jeg en by
i mitt eget hjerte

og i den, et lite hus
en ulåst dør
og en hemmelig hage


|


I hvert fallende løv

finnes gåten
finnes svaret

finnes du
finnes jeg


|


Noen banker på døren
hver kveld

Jeg åpner ikke

Hver morgen
ligger en død fugl
på trappen


|


Det har snødd

det snør
det kommer til å snø

Du kommer alltid til å være
snø på tungen


|


Det tordner svakt i vest
det er storm ute på havet

I lunsjen snakker de om ferien
om barna sine, om seg selv

Det er en storm på vei
den når land om et par timer

Melkeveien er åpnet
for kometer og asteroider

Det tordner ute på havet
det buldrer i jorden

I lunsjen holder de tekrusene
med begge hender


|


De kastet ut bøkene
la dem i en haug på gaten
og tente fyr

Da samlet noen inn
alle bokstavene

la dem i en haug
tente fyr
i hele byen


|


Lyktenatt

Går på tå fra rom til rom
finner stoler, setter frem glass

For deg som falt
som et løv den høsten, ble oppløst
og sank i jorden

For deg som ble borte på havet
og hviler i dypet

og for deg som bare dro
for å synke et annet sted

Døren er åpen, kom

så drikker vi denne vinen
flyter inn i hverandre

slik alt flyter opp

i den
som en gang
har båret et levende lys


|


Für Alina

Det er natt, jeg er i hendene
til Arvo Pärt

veggene har stilnet
ingen danser i rommet

Alina åpner mørket
som om hun stryker noens hud
kjærtegner en lengt

som om du er her

balanserer
på line
tangent, for tangent

Det finnes ingen avgrunn
ingen begynnelse, ingen ende

bare noe som holder
steg, for steg

bare

deg, meg
og den lange linen


|


Å kunne hvile hodet
i noens fang

lukke øynene helt, uten å være redd
for at hodet er for tungt

eller for at noen sitter vondt
må skifte stilling
eller vil hente noe ute på kjøkkenet

Å kunne hvile så dypt
at himmelen åpner seg i rommet

at den finnes under oss, over oss
hvor ingen ting trykker
og ingen ting er for tungt

Å få kjenne dette gode
uten å være til bry

være sett og elsket
for vekten av et hode

fylt av den gode viljen
og vingene til en fugl


|


Du kan godt få google meg litt
akkurat her
i håret, ned nakken
over skuldrene

Jeg klør
etter å bli funnet


|


Passerer henne i parken
slår blikket ned

Så vakker

solen
i en regnpytt


|


Mor og far hviler

De har hvilt
under mange måner

under hver sin stein
under hver sin by

Alt hviler i mor og far
jeg sover trygt

mellom natt og dag
mellom jord og himmel

i den stille pusten
mellom mor og far


|


Telysene er brent ned
det er kaldt i den dunkle stuen

Gatelykten lager skygge
av gitaren ved vinduet

Skyggen ligner en kropp

Noe nynner i veggene
noe er i rommet

Noe banker på døren

mykt
som et levende hjerte


|


Å stå alene

i skumringen
i regnet
i byen

vente på lyset
i Den blå steinen


|


Lønnebladene glinser
i fortauene, gule og røde

Natten har klebet seg
fast i asfalten

Det regner gatelys
og baklys –

– røde som munner

Et ospeløv faller

klistrer seg i brystet
som et kyss


|


Før i tiden het mennene Ole

De bygget hus
ryddet land
fanget bjørner
med bare hendene

Nå for tiden heter mennene Ole
når de er gamle

sitter på kafé
med en øl
og tenker på endene


|


Hvordan håndtere det annet kjønn

når jeg ikke engang
kjenner molekylene i mitt eget

hvordan cellene reagerer
på et stimulus

hvordan havene
reagerer på månen

For ikke å snakke om Melkeveien

hva vil
det gigantiske hullet i midten

Ja, hva er det de vil
protonene, nøytronene, kvarkene, strengene

Skal jeg tørre forstå det

meg selv
og alt som finnes mellom oss


|


Oktobermorgen

fem trettini
snart er lyden der, må ut av drømmen
før mobilen piper

fem førti
ut av varmen, inn i dusjen

fem femtifem
steke eggene, gi katten mat

seks ti
rydde oppvask, tromle klesvask

seks tyve
kaffe, sjekke mail
sjekke været

og hele morgenen stanser
for der er du, runde glassmåne

så hvit du er

du speiler det lille hodet mitt
hele rommet, hele byen
alle lysene, alle vinduene

og jeg kan se rett gjennom deg
inn i et annet rom

hvor hun står ved vinduet, litt bustete
i pysjamasen, og vinker


|


For å forbrenne
kaloriene i en skillingsbolle
må du gå helt til Voss

Men jeg vil ikke til Voss

Jeg vil være her
i sofaen med deg

lytte til musikk, lese et dikt
se en film

kle av
en skillingsbolle


|


Dikt som kler av
det er dét jeg vil ha

til blod, muskler
marg, og nevroner

Jeg vil lese meg inn
i et levende menneske

føle varmen, teksturen
kjenne negler og hår

Tør du la meg dette

lese din siste samling
hudinnbundne dikt


|


Det er lett å være luft
når den er varm
når den beveger seg, og stiger

når den er synlig i vinden
som små hender

Det er lett å være luft
som løfter vinger, og seil

og gir liv
til alt som puster

Det er lett å løfte havet
når dråpene er små, bære et frø
til et livløst sted

Det er lett
å elske


|


Jeg er ikke den
noen snur seg to ganger etter

og ikke kan jeg kompensere
ved å være rik

Ikke kan jeg spille, og ikke synge
og vinteren kommer aldri tidlig nok

Hei, de fuglene
skiter i parken, og den lykten

hvorfor kan de aldri rette opp stolpene

Jeg er ikke den
noen elsker å elske

så jeg kompenserer
ved å gnage i mitt eget hjerte


|


Skulle kjent en kirurg
som kunne saget opp brystet

løftet ut hjertet
ristet det litt

staket opp inngangene
sydd igjen utgangene

og lagt det pent på plass

slik noen legger
et smykke
i et fløyelsrødt skrin

Skulle kjent dette hjertet


|


Vi trenger vel ikke reise til Syden

kan vi ikke bare sitte her
på benken i parken

se dammen og endene
løvet som faller

vinden som rusker, løfter, og flyr

Og sitter vi her til i kveld
– se Månen og stjernene

ja, hele Melkeveien

Reise
et helt annet sted
i to millioner kilometer i timen


|


Møtte meg selv i glassdøren
på veg ut fra frisøren

og skjønte plutselig det var et dikt

Som den gangen jeg sto i et rom
fylt av speil
og kunne se meg selv i andre ansikter

Håret er kortere, skjegget borte
faktisk ser jeg ganske velstelt ut

Jeg kunne vært på fjernsyn
sett inn i kameraet

og lest et dikt
om hvor vakker du er

Og du kunne strakt hånden inn
gjennom skjermen
akkurat som i den a-Ha videoen

Slik kunne jeg
strakt min egen hånd gjennom frisørdøren
holdt meg på min egen skulder

og sagt til meg selv

skal vi to gå ut og dele en øl
før glassene brister


|


Skal man først elske noen
for det kan en jo

så er det lurt å tenke på miljøet
og hvor vi står

Jorden er et bra utgangspunkt
samme land også

Og ved å elske noen i samme by
slipper man å fly

Og om man alltid sover
i samme rom
kan en kildesortere hva som helst

hender i hender, arm i arm
så mye en orker


|


Jeg er en ganske enkel mann
alene i en dobbel seng

Sengen står ved veggen
og jeg sover alltid ytterst

Innerst er for bøkene
mobilen, og for drømmere

Om jeg var litt mindre enkel
kunne jeg møtt meg selv på midten, men

om du møter meg i en drøm
hiver vi bøkene på gulvet


|


Kvelden er en cello
en dempet stemme

Hun synger veggene hvite
spiller skyggene myke

Kvelden tar meg i hånden
og alt vibrerer

og natten
er de dypeste tonene


|


Jorden har ennå en gang
rotert om seg selv

Månen er halv
og snart kommer bussen

Et lønneblad
rasler bortover asfalten
skraper opp huden

En dråpe blod pipler ut
fyller løvet
i de nærmeste trærne

Bussen er sen
venter på vinteren

Den kommer med stillhet
slik den gjorde den gangen
et ras fylte rommet

Jorden roterer
månen er hel

Snart kommer bussen


|


Jeg er bare noen tall
ganske lett å regne ut

Kanskje vil du prøve
eller du kan

Holde meg
dyppe hendene dine
dykke helt inn

Finne
rommet hvor vi begge lyser
tallenes mysterium


|


Jeg faller så lett for de intelligente
for de har så mye på hjertet

De kan snakke i timevis
om de aller minste ting

Om molekyler, atomer
kvarker og strenger

Jeg elsker å lytte
i det tomme rommet jeg er

Jeg kan høre denne solvinden
klangen i atomene

jeg kan høre de falle
og møte jorden

Om noen faller for meg
skal jeg fortelle henne om dette

vibrere lik en streng
synge som solen


|


Holder pennen over arket
det renner linjestykker ut av den

og buer, løkker
prikker og sirkler

Alt flyter utover
i et blekksprutblått savn

Og når jeg vil skrive
er havet alt fylt
av koraller og stjerner og

fisk i alle farger
og like mange former

En sirklende hammerhai
holder arket unna pennen
pennen unna navnet

Noe napper meg i benet


|


Den slimete grønne snerken
i parkdammen er borte nå

I hele sommer har den ligget der
under sørgepilgreinene

i skyggen av hengebjørkene
Hvor ble den av

Endene gikk på den
hakket på den, selv kommunens folk
forsøkte å rake den bort

Det kravlet fluer og larver i den
på oversiden, på undersiden

Den hindret dammen i å bølge med vinden
når barna fra barnehagen sang like ved

Slimet er borte, fluene og larvene
hvor ble alt av

lener meg frem
for å se


|


Det beste er å være usynlig

og om det ikke går
ta minst mulig plass

Dypt inne i skogen
denne sommeren
blomstret en Forglemmegei

uten at noen så den
uten at den var i veien

like vakker
som den vakreste i noens hage

Det beste er å gå på tå
snakke lavt
lukke dørene stille i September


|


Et ganske alminnelig dikt om en jakke

en ganske alminnelig en
ikke fin, ikke stygg

helt sort
mest til hverdags

men også bryllup
og et par begravelser

De jeg elsker
har sett meg i den

Noen sa til og med jeg var litt fin

Tretti år, litt slitt i kantene
og jeg bruker den ennå

Alt jeg var, er jeg i den
alt jeg ville, er i fôret

Nå er det September igjen

og jeg ser meg selv i speilet
– en ganske alminnelig en

men jeg fylte den vel aldri helt


|


Så vakker jeg er
tenkte prinsessen
for dét var hun

Og over hele byen
hang hun opp speilene sine
så alle fikk se


|


Solen går ned
og vi
svømmer i lys


|


Eksen din
vannet plantene
mens du var på reise

Hun passet katten, slapp den ut
og inn

kokte kaffe
ventet i rommet, alene

før hun hentet deg
og barna
på flyplassen
en lørdag kveld
sent i august

Høsten er katten på trappen
den åpne døren
og fersk mat på bordet

Den er sengen uten sprekk i
den er kvistene i taket

Den er eksen din, og deg
barna
og de friske plantene


|


Det er alltid en åpning
inn i fjellet

Det er alltid
en åpen dør ut av alle fjell

Fjellet kan sluke deg
kvele deg, oppløse deg

Fjellet kan føde deg
lys levende

Det er alltid et fjell
på veien dit du skal

Det er alltid et fjell
i den du elsker


|


Du kan dø i et samleie
du kan dø av pest

Du kan dø i morgen, av lynet
en meteor

Du kan falle i en grøft
aldri reise deg igjen

Du kan leve i en lengt
råtne i en sorg

Du kan dø
om du aldri våger
elske igjen


|


– Du skal alltid klippe neglene

og ta på deg rent undertøy
før du reiser, sa den gamle

Jeg vet ikke hvor lange negler
hun hadde, eller om undertøyet var rent
da hun døde

Ansiktet i kisten
er stivt
det har et mildt drag, nesten fredfylt –

som om hun er like ved å åpne øynene
for å se ut av vinduene

– Se, gårdene og de store markene
de farer forbi, som i en film

– Se, skogene
og fjellene i det fjerne

– Se, å nå ble det sort
vi er i en tunnel

Den gamle lener seg tilbake
lukker øynene, hvisker

– Du skal alltid være fri
når du kommer frem til den du elsker


|


Å følge dråpene
over naken hud

fra kinnet
nedover halsen
over brystet
magen

helt ned

Kysse Jorden
du står på


|


La oss lese litt før vi sovner

La oss puste det inn
det som finnes over linjene

La hvert ord fylle rommet
helt til taket, helt til skyene

La oss sovne i hverandre
under tusen lys

La oss våkne
i et dikt


|


Hva visste Beates tante
i Gamleby'n, om regnet

Og hva vet en forsoffen viseanger
fra tykkeste Oslo, skjermet av høye fasader
om vinden

Regnet er ingen venn som gråter for seg selv
Vinden er ingen vandringsmann, den tar aldri helt farvel

Beates tante er død
Alt for mange tanter har morgengryet tatt

Jeg skulle ønske jeg var regn
hos deg i natt


|


Hei, vil du være kjæresten min
fra nå, og til enden på lyset

Du er vakker, jeg er klok
en bra kombinasjon, spør du meg

Sammen kunne vi
sprengt fjell, fylt avgrunner

Ja, vi kunne bygget en helt ny verden
hvor alle krefter var forent til én

Og jeg kunne vekket deg om morgenen
med en kaffe, og et lydløst dikt


|


Har samlet lys
hele livet

Alt er i denne flammen
jeg holder i hendene

Lukker vinduene, holder pusten

Vil se den brenne
helt ned


|


For hver opp
finnes en ned

For hver mai, en september

For hvert hjerte som slår
finnes en død

Det finnes en balanse i tingene
for hver kraft, en motkraft

Hvordan kunne ellers stjernene
henge sammen i denne galaksen

og galaksen vår
i en enda større struktur av galakser

Det finnes en balanse i alt
for hvert pluss, en minus

Hvordan kunne ellers
du og jeg
finnes
om jeg ikke elsket deg


|


Ennå er det sommer
Ennå flyter froskene i dammen

Snart er det høst
og de synker til bunns

De graver seg ned
og inn i slammet

Og det blir vinter
overflaten fryser til is

Og det varmeste vannet
synker til bunns

Skogen sover
Froskene sover

Vi sover

Ennå er det sommer
Ennå flyter ordene


|


Jeg kjenner deg ikke ennå
Du er bare et maleri

Det henger på veggen
I alle hus jeg har bodd i

Jeg vil finne disse husene
Ta deg ned av veggene

Male meg inn
Gjøre bildet levende


|


Sitter ute, på kjøkkensiden
med et krus kaffe

Katten ligger i vinduskarmen
vinduet er åpent

Inne står skålene
med tørrfôr og vann

Ute er gresset, vinden og trærne
og et sted, en mus

lys levende


|


Jeg liker
de intelligente

som kan løse en ligning
med to ukjente størrelser

som snakker flere språk
med bare hendene

som kan beregne en avstand
til månen
til stjernene

og som skjønner
hvor enkelt det er
å bare elske


|


Jeg er et menneske
med superkrefter

de holder meg stående
de holder meg sammen

de roterer Jorden
holder meg inntil

holder Månen
holder stjernene

men de klør i brystet
dit jeg ikke når med hendene


|


Jeg husker det myke brødet
smøret, de gode ostene

druene, eplene
den runde smaken av vinen

Jeg husker neste morgen
det stille regnet
ikke en bevegelse i trærne

De grønne markene var blitt brune
skogen var blitt rød

Og snart begynte det å snø
og dag ble natt
og himmelen klarnet

Jeg trakk linjer mellom stjernene
tegnet en liten fugl

Jeg husker den morgenen
brødskorpen i kaffen

da du landet i den brukne grenen
og begynte å synge


|


Spis opp maten
sa mor og far
tenk på barna i Afrika

Spis maten deres
sier jeg til mine
tenk på barna i Afrika

Retorikken din stinker
sier barna

tenk på oss
spis opp osten din


|


Det er natt
jeg står ved havet

hører dønningene treffe land

som en puls, eller en pust
fra den andre siden

Jeg står ved kanten
av himmelen

kjenner lys treffe land

holder Melkevegen
i en arm


|


Nattansikt

det er for regnet
jeg elsker denne byen

bare her kan jeg se
mitt eget ansikt
skinne

i hver eneste
glinsende, gule
gatestein


|


Danseskoene er på loftet
føttene i sofaen

hodet sitter fast
i tåpelige drømmer

Det finnes levende vitner
på at jeg en gang har danset

Det finnes levende mennesker
de danser i kveld


|


Hvert ord er et seil
hvert mellomrom, et pust

Hver natt
lukkes en bok, slukkes et lys

tennes lanternene


|


I en skoeske i skapet
ligger noen bilder

en gammel rosestilk
og det rustrøde støvet av kronbladene

Restene av henne
jeg holdt litt for lenge og hardt
mot brystet


|


Origami

i dette glinsende
fruktige arret
legger Gud
et frø
folder ut en rose


|


Stille igjen

Vinden, og regnet
og den evige susingen

i kaffekannen
i kranene
i ørene

Jeg hører ingen ting
ikke et eneste ord
i dette diktet

lyden
av hun som dro

og som alltid lukket døren
så stille igjen


|


Det stormer på den andre siden
det hører jeg helt inn hit

Det suser i de gamle furuene
et lekestativ knirker

Vind er luft, luft er molekyler
alt henger sammen, som havet

Som mor og far, når de stormer om natten
skaper bølger i et lite barn

Luft er materie, det kan velte et hjem
luft er et pust, den kan holde et dun

Det stormer
et sted på jorden

Natten puster aldri ut