Fortellinger

Ole Horvli


Skriveøvelser. Impulsivt påkomne nedtegninger etter noen morgenbussturer til jobb, en juni for ikke så lenge siden. Fortløpende skrevet til morgenkaffen, publisert på Facebook:


Skyss Bergen Buss Linje 26


Akkurat der, hvor motorvegen fra Åsane deler seg inn mot Fløyfjellet og ned mot Sjøgaten og sentrum står et bygg vi i gamle dager kalte Glass-Knag.

Akkurat der, langs vegen, i ca hundre meters lengde kunne man veldig ofte (spesielt om sommeren) kjenne den varme lukten fra sildeoljefabrikken på Askøy, båret på vinden inn fra den andre siden av Byfjorden. Fabrikken er for lengst nedlagt, og lukten ved Glass-Knag bare en gammel lukt.

Akkurat der, når man satt i bussen på veg mot byen, kunne man høre disse korte knatrende lydene som fra en mitraljøse, som fra en snakkende bergensk matrone. For den gang hadde bussene en smal spalte i noen av vinduene øverst, de kunne åpnes av passasjerene. Og ved Glass-Knag klapret det i disse når de ble lukket med et lite smell.

Den som ikke lukket, ville få blikk rettet mot seg, spesielt av de eldre menneskene. Snart ville den unge øst- og nordlendingen også lukke vinduene. Kanskje ville han føle det litt som å komme inn i et fellesskap, i en slags felles forståelse av tingenes orden. Man trengte ikke ord. Man kunne oppleve det som å bli møtt i en slags forståelse, en overbærende tilgivelse, man kunne oppleve et bifallende smil når man neste gang lukket vinduet. Etter endelig å ha forstått språket, kodeksen til de innfødte. Det usagte mellom disse menneskene.

Kom til å tenke på dette i dag, på veg til jobb. For på busstoppet ved Handelshøyskolen, mens bussen ventet noen minutter for ikke å bli liggende foran ruten, ble jeg sittende og se på en av regndammene i asfalten. Hvordan ringene skvalpet og brøt lyset, hvordan dråpene aldri falt på samme sted, hvordan ringene fortsatte utenfor selve dammen. Også når jeg lukket øynene, for det gjør man ofte i bussen. Og da bussen et par minutter senere passerte Glass-Knag, var det som om en dråpe sildeolje brøt lyset jeg en gang var i.





Også i dag setter hun seg ned i setet ved siden av meg. Lyst hår, pannelugg, lilla joggesko, blå regnjakke. Hun er yngre enn meg. Har lagt merke til henne en tid. Kommer alltid på bussen ved Handelshøyskolen, og setter seg som regel ned lenger fremme. Ser henne utenfor før hun stiger på. Rank, ikke så høy, et avslappet drag rundt munnen. Ja, nesten et smil. Det preger ansiktet, ja hele kvinnen. Hun virker selvsikker. Og nå sitter hun altså her, helt inntil.

Og i dag, som i går, tar hun opp iPad'en og leser i den. Og så lite påtrengende som jeg er tør jeg ikke vende på hodet for å se hva hun leser. Det er nok ikke nettavisene, det er nok noe mer intelligente ting. Aner i sideblikket, som jeg forsøker å unngå ved å se ut av bussvinduet, at hun blar forbi sider med mye grafikk og bilder. Så kommer hun til en side med bare tekst og blir værende ved den.

Jeg ser på det grå været, de grå fortauene, de grå husene, de grå menneskene. Kanskje er hun litt som meg? Som skiter i avisene, som heller leser om de store tingene, om universet. Kanskje tenker hun på atomene. Forsøker å fatte hvordan de er. Joda, hun vet nok alt det der med protoner, nøytroner og elektroner. Men det er jo så mye mer! For eksempel proporsjonene. Størrelsen på elektronene i forhold til kjernen. Og avstandene. Hvor stor avstanden er mellom elektroner og kjerne. Det enorme tomrommet i hvert atom. Hvordan er dette rommet, hvilke egenskaper har det? Hva skjer med disse rommene når en stjerne kollapser? Og blir til en nøytronstjerne? Eller et sort hull? Hvilke krefter skal til? Hvordan er alt dette mulig?

Kanskje lurer hun på det. Kanskje tenker hun at bussen er en stjerne, og at vi passasjerene klemmes nærmere, så nær at vi kan kjenne skuldrene til hverandre. Og lårene, den levende varmen i et annet menneske, at vi kommer så tett at pulsen vår synkroniseres, og signalet er så sterkt at vi blir til en pulsar?

Idet jeg løsner sikkerhetsbeltet for å gå av bussen ved Danmarksplass, reiser hun seg for å gi meg plass til å komme ut. Og så møtes vi i ansiktene, nesten som i en slags felles forståelse av tingene. I et øyeblikk er vi så nær at alt kan skje.





I dag skjedde det igjen. Enda det er flere plasser ledige, kommer hun helt hit, nest bakerst i bussen og setter seg ved meg. Dette er tredje gang denne uken, tredje gang på rad, faktisk. For i går var jeg hjemme. Savnet hun meg da? ut av vinduet. Jeg fester blikket ut av vinduet.

Men i øyekroken ser jeg hun har rosa joggesko. Lys bukse, blå genser. Og ut av den brune skinnvesken trekker hun frem iPad'en. Hvordan får hun plass til den, i den lille vesken? Hendene hennes sveiper mykt og lett over skjermen, hun blar gjennom sidene til hun kommer til en tekstside. Hendene ser myke ut, fingrene har liksom en letthet ved seg. Hva leser hun?

Hun har tatt brillene på. Er nok veldig intelligent, en som leser og tenker, en som reflekterer over tingene. Kanskje ser hun meg i sidesynet, skoene, buksen, fanget mitt. Der hviler den sorte sekken min, og kamerabagen. For i dag har jeg med meg speilrefleksen. Hadde den ikke vært så stor, skulle jeg tatt den ut og fotografert henne. Haha, som om jeg hadde tort det. Tør ikke engang gjøre det med mobilen.

Nei, hun virker oppslukt i det hun leser. Hun er nok gift, eller har kjæreste. De fleste kvinner er gifte eller har kjæreste, det er bare slik det er. Kanskje sto hun først opp av de to, og satte kaffen på før hun gikk i dusjen. Kanskje smurte han brødskivene til henne, og laget nistepakken, mens hun tørket kroppen og kledde på seg. Først undertøyet, lyse sokker, den lyse buksen, en tynn trøye, den blå genseren. Kanskje var det en travel morgen, kanskje rakk hun likevel å kysse ham før hun løp avgårde for å nå bussen.

Når bussen nærmer seg Danmarksplass, løsner jeg setebeltet. Hun er alt i ferd med å pakke ned iPad'en, for hun må reise seg og gi meg plass for å gå av. Som om hun visste at jeg skulle av akkurat her. Hun husket det. Og igjen møter jeg kort blikket hennes, for å takke. Og igjen møter hun mitt, med hele ansiktet i et kort smil. Og uten at jeg vet det, og uten at hun vet det, tar jeg likevel et bilde av henne. Exif-dataene viser blender 1,8, lukkertid 1/60, og lysfølsomhet 1200. Smaleste dybdeskarphet, perfekt eksponerte øyne.





Smarte mennesker ordner livene slik at de har fri om fredagene. Kanskje ordner de livene slik at de også kan sove lenge om mandagene. Torsdag kveld drikker de kanskje vin, hviler i en god stol. Kanskje lytter de til musikk, kanskje leser de poesi. Og om kvelden, når de pusser tennene, står de kanskje ekstra lenge foran speilet. Kanskje ser de et vakkert ansikt. Sitt eget, eller en annens.

Fredagsbussen til jobb er alltid bare halvfull. Jeg er alene i setet, mange seter er helt ledige. Kanskje sover hun ennå. Kanskje strekker hun litt på kroppen inni silkepysjamasen. Kanskje sover hun uten. Kanskje dufter det hud i det halvmørke rommet, slik gode drømmer ofte gjør.

Bussjåføren i dag er ny. Hun har langt, rødt hår, og huden er lys, ja nesten hvit. Håret flommer nedover ryggen som en høst, enda det bare er juni og solverv ennå ikke har vært. Ja, for om en uke står solen så høyt på himmelen at jeg ikke kan nå den!

Ved Glass-Knag, der veien deler seg inn mot Fløyfjellet og ned mot Sandviken, kjører hun feil. Hun tar av til Sandviken i stedet for tunnelen, og jeg ser hun oppdager det med én gang. Bestemt kjører hun bussen inn i krysset nederst i bakken, rygger og snur den som ingen ting, og kjører opp bakken igjen og inn i fjellet. De andre, nye (mannlige) sjåførene som har kjørt feil slik, har bare fortsatt gjennom byen mot Danmarksplass.

Jeg tror hun så meg i speilet sitt da jeg gikk på bussen bak. Skulle gått inn foran. Kanskje hadde hun smilt, i alle fall om jeg hadde sagt "god morgen". Hun kunne godt vært min sjåfør. Helt til høsten, og gjerne langt forbi den. Hun er handlekraftig, sterk, ordner opp, styrer en hel buss. Og hun er vakker. Det røde håret flommer over skuldrene og nedover den nakne, hvite ryggen. På mandag går jeg inn i bussen fremme.





Hun, bussjåføren med hår laget av høstens lønneblader, er nok omplassert til en annen rute. Hun styrer en annens morgenbuss, en annen får se henne holde i rattet. Se de nakne skuldrene, og håret som bølger seg nedover den hvite ryggen. I min buss lukter det buss. I hennes dufter det skogbunn, kløver, slåttonn, kvinne.

Og hun med det lyse håret og iPad, og myke hender som sveiper meg gjennom tidene, hun sover nok ennå. Strekker seg i sengen, avslutter nattens drømmer. Rommet dufter hud, pysjamasen dufter blomster. Kanskje er det skyllemiddelet. Kanskje sover hun uten.

I stedet setter en yngre kvinne seg ned ved meg. Alt for ung, men likevel vakker. Alle kvinner er det. Sort, kort skjørt. Sort strømpebukse. Sorte skinnsandaler. Sort ryggsekk. Og sort skinnetui til iPhonen som hun taster på. Fingrene liksom leker. Jakken er av hud, lys brun. Og hun går av bussen ved Danmarksplass sammen med meg.

Men der skilles våre veier, for hun går den veien jeg nesten alltid går selv. I dag velger jeg å gå den alternative, den som tar ett minutt ekstra tid. For den går over den eldste av Nygårdsbroene. Den, som alltid har stått her og som bæres av steinbuer.

Jeg vil møte de eldre kvinnene der de promenerer over broen. De som kjenner livet, de som kjenner døden. De med sorte lange kåper, med hatter og parasoller, på veg fra Nygårdsparken hvor de har gått hele natten. Noen ganger ser jeg dem, andre ganger ikke.

Innerst ved Store Lungegårdsvann ligger Møllendal kirkegård. Når jeg går her på kalde vintermorgener kan jeg se små seil som svever over vannet. Det er de døde som seiler fra kirkegården, under broen, gjennom Puddefjorden ut mot havet.

Midtsommer. Regn. Mildt. Denne morgenen møter jeg kvinnene på broen. De kler seg i alle slags farger, alle slags klær. Parasollene er paraplyer. Jeg møter blikkene. Som om vi vil hverandre noe. Kanskje hører de til denne tiden, kanskje hører jeg til en annen. Kanskje er jeg på utlån. Kanskje er jeg et lite seil.





Det er midtsommer. Solen skinner mellom skyene. Sjekker yr.no, ikke regn. Tar den tynne jakken, det skal jo bli varmt utover dagen.

Sjåføren er den samme gamle og grå. Sikkert sliten av livet, sliten av alt. Kanskje er han ennå gift. De snakket sikkert ikke sammen under frokosten. Kanskje ventet hun med å stå opp til han var gått på jobb. Likevel, han gjør alt etter boken. Kjører pent, følger reglene. Og setet mitt er fortsatt ledig etter siste stopp før Handelshøyskolen.

Er hun der i dag? Hun har ikke vært der de siste dagene. Sikkert på forretningsreise. Eller på forskningskonferanse. Hun holder sikket et innlegg om nøytronstjerner, pulsarer og sorte hull. Hun kunne vel lagt igjen en beskjed! Hun kunne tegnet beskjeden med pekefingeren i en app på iPad'en, og på en tilfeldig måte vendt skjermen på skrå mot meg for at jeg skulle se.

Men nei. Ikke i dag heller. Og nå regner det. En kan ikke stole på noen. Ikke på yr.no, ikke meteorologene. Ikke på min egen vurderingsevne.

Siste stopp før Fløyfjellet og Danmarksplass. Fortsatt ledig ved siden av meg. Legger høyre hånd på setet, for å støtte meg selv litt. Kjenne på de som har sittet der. Kjenne restvarmen i setet. Kjenne etter hvordan det er å være alene i den mørke Fløyfjellstunnelen.

Sjåføren holder stødig kurs. Det ville den rødhårede også gjort. Hun, som holder så mykt men likevel fast på rattet. Hun, med de hvite, myke skuldrene. Og håret som velter seg som en elv nedover den nakne ryggen. Hun, som dufter skogbunn, kløver, slåttonn, kvinne.

Det regner fortsatt når jeg går av bussen på Danmarksplass. Går den korteste vegen til jobb i dag, trenger jo ikke bli våtere enn nødvendig. For hver meter kjenner jeg hvordan regnvannet pipler inn og ned i nakken. Hvordan det etterhvert velter seg som en elv nedover den nakne ryggen. Hvor godt det er med regn i håret! Hvor godt det dufter av Juni.





Hvordan er jeg egentlig å samtale med? Kan andre se hvor grunn jeg er? Tenker på dette på bussen hjem fra jobb. Ved siden av meg sitter en nabo, mor til en av min datters venninner i oppveksten. Hun, moren, har nettopp vært i Nice. Og forteller om maten, om temperaturen i vannet, om menneskene der, og mange andre ting.

Utenfor skinner solen opp, slik den gjorde tidlig i morges, og slik yr.no sa den skulle. I mellomtiden har det vært grått. Mens hun, naboen, snakker om Nice og om jobben, ser jeg bussjåføren langt der fremme. For vi sitter langt bak. Hun, sjåføren, har lyst hår. Og siden jeg sitter på venstre side av bussen, har jeg solen i ansiktet.

Fra jobben min til Bystasjonen, hvor jeg tar bussen hjem, er det ti minutter å gå. Og fordi jeg noen gang kan være litt impulsiv, gjøre uventede ting, velger jeg i dag å ta en annen rute, nemlig ekspressbussen som ikke stopper mellom Bryggen og Åsane terminal. Det er her, ved Bystasjonen, jeg treffer naboen, og vi setter oss sammen. Og vi snakker, mens jeg multitasker i et slitent hode.

Ved Torget tar sjåføren ordet, på klingende lokal dialekt (her oversatt til bokmål): " – Kan dere (som står) midt bak der være vennlige å trekke litt inn i bussen, så hun med barnevogn får plass." Men så skjer det utenkelige, ved stoppet på Bryggen: " - Hallo alle sammen, dette er ekspressbussen til Åsane, i dag skinner solen og det er varmt i bussen, hvis dere synes det er alt for varmt, løft gjerne takluken der bak, ute er det 16 grader nå, vi trenger litt sol etter de kalde og grå dagene som har vært, velkommen til denne ruten som jeg fører i dag, ha en nydelig ettermiddag, god tur hjem" –

Når hun er ferdig, klapper passasjerene. For alt jeg vet er slikt vanlig andre steder, at sjåførene snakker på denne måten over høyttaleranlegget. Ikke her. Ikke i denne byen. Og i alle fall ikke på lokal dialekt. Og at passasjerene klapper, fullstendig utenkelig.

Mens alt dette skjer, prater naboen (moren) med meg, og jeg prater tilbake. Hvor grunn er jeg, som lar meg vippe litt av pinnen bare for en bussjåfør? Som hele vegen mellom Bryggen og Åsane terminal blir sittende å tenke på stemmen, hvor selvsikker hun er, men samtidig myk, hvordan hun betoner ordene, vennligheten i ordene, varmen i stemmen. Hvor fint hun kommuniserer med oss. Og han som står under takluken, åpner den. Og inn kommer frisk, svalende luft. Den brer seg fra sete til sete, fra pust til pust. Sjåførens pust, min pust. Vår pust.

Hun er vakker. Det vet jeg, selv om jeg bare såvidt ser henne bakfra. Hun svinger bussen sikkert gjennom gatene, tross alle cruise-turistene. Ved Sandviken åpnes trafikken opp, og på motorvegen suser vi avgårde. Ut av byen, inn i den svalende friske Åsane-luften. Inn i duftene av midtsommer. Inn i Juni.

Utenfor er det seksten grader. Sjåføren er vakker. Naboen (moren) er god. Jeg er god og varm, og litt grunn, og jeg har solen i ansiktet.





Rekker ikke bussen jeg normalt tar, og må vente hjemme en halvtime til før den neste. Så kan jeg i det minste ta en kaffekopp til. Og hvem vet, kanskje er det den rødhårede sjåføren i dag? Hun, med de nakne og hvite skuldrene, og med armer som kan rygge en buss og snu den midt i et travelt vegkryss? Og kanskje venter hun med det lyse håret og iPad'en, hun med de myke, sveipende hendene, på samme buss?

Ved busstoppet mitt er hun der. Hun tar bussen noen ganger. Blind, eller i alle fall nesten. Med hvit stokk, og en engelsk bull terrier. Hunden var valp i vinter. Kvinnen har et vakkert drag over ansiktet. Litt rund, og langt, krøllete hår. Midt over pannen er håret grånende. Hunden logrer. Vet hun hvordan den ser ut?

Vi andre (ok, det er bare jeg og henne i dag) slipper henne inn først, og hun setter seg normalt der mødrene med barnevogner har plass. Men i dag er det to mødre der med barnevogner, og kvinnen med den engelske bull terrieren må finne et annet sete. Hun føler seg frem med stokken og hendene, og sjåføren (en grå mann med sine egne problemer) venter med avgang til hun har satt seg.

Tenker på ungene mine, hvor mange ganger de har ønsket seg hund. De husker så godt mors hunder, de skotske fårehundene. Og miniutgavene av disse, shetland sheepdog. Mor drev oppdrett på disse, og ungene (som jeg) fikk et nært forhold til alle. Selv er jeg jo vokst opp med hunder hjemme, og vet hvor mye arbeid det er. Ja, også hvor mye glede.

Men vi har katt, og ungene elsker jo henne. Slik denne kvinnen elsker sin engelske bull terrier. Hun trenger vel ikke se den for å elske. Hun kjenner den med hendene, kjenner hvor glad den er, hører den klynke og bjeffe av glede. Og den viser henne vegen til busstoppet.

Kvinnen er vakker. Verdig, på en måte. Hun skaper seg ikke, hun er den hun er. Hunden også, med sitt lettere abnorme og, ja, i grunnen vakre hode. Hunden logrer og oppfører seg eksemplarisk hele bussturen. Jeg legger ikke merke til hvem som sitter ved siden av meg, hvem som kommer på, hvem som går av. Jeg tenker på den blinde. Og meg selv. Hvor godt hun ser, den skjønnheten som gjør oss vakre.





Bussen min heter linje tjueseks. Det er den tjuesjette dagen i Juni, den tjuesjette dagen med regn. Men i dag begynner sommerrutene, over hele Bergen!

Og ved busstoppet mitt står den blinde kvinnen med sin engelske bull terrier. Hunden forsøker å vifte bort skyene med halen. De setter seg i den ledige midtgangen, der mødrene med barnevognene normalt sitter. Barna har nok ikke våknet, og hvorfor skulle de det. Det er fri, og de har et bryst å ligge inntil.

Hun sitter rett foran meg, vendt mot bussdøren. Hunden ligger stille, hviler det litt abnorme og tunge hodet i gulvet. Kvinnens grånende hår bølger seg over de runde og myke skuldrene. Trekker pusten litt ekstra, for å kjenne etter om jeg kan sanse duften. Kanskje er hun nydusjet, kanskje bruker hun balsam i håret, slik kvinner så ofte gjør. Eller hva vet jeg.

Men nei, det lukter bare mandagsbuss. Likevel. Hun er vakker i profil. Øynene er lukket. Hvorfor skulle de ikke det, hun er jo blind. Lukker også mine, slik jeg ofte gjør. Tenker på sjåføren, hun med den hvite og silkemyke huden. Hun, som kunne det største av alt, vende en buss nederst i krysset mot Elsero. Og hva med hun med de rosa joggeskoene, hun som i tre av disse tjueseks dagene i regn satte seg ved siden av meg, og som så meg rett i øynene? Og så lett som ingen ting, sveipet oss gjennom Fløyfjellstunnelen med iPad'en sin?

Det har regnet i tjueseks dager i Juni. I tjueseks dager og netter har jeg vært på veg. Snart er det sommer. Det ER sommer! Det ser jeg på bussen.





Holdeplassen formelig bader i fotoner! Åtte minutter har de brukt på vegen fra Solen, like lang tid jeg selv bruker hjemmefra og hit, faktisk. De andre har kledd seg i lettere klær enn vanlig. Men ennå er det ikke varmt nok til de tynneste kjolene, åpenbart. I morgen, kanskje. Håper det.

Idet bussen kjører inn i Fløyfjellet, kjennes den lukten ekstra godt. Av den som nok glemte å skifte til sommerklær. Akkurat som om lukten blir forsterket av mørket. Det må være han bak meg, for jeg sitter alene, og det er ingen foran. Minnes den gangen en ferm kvinne satte seg ved siden av meg for noen år siden, i en full ettermiddagsbuss på Torget. Den store lettelsen da hun dro opp en hvit papirpose med det som viste seg å være varme fiskekaker fra Søstrene Hagelin. Det er så lett å ikke forstå! Så lett å misforstå. Selvsagt forstår jeg at polfarerne ikke kunne skifte underbukser hver dag. Tror vel ikke Roald Amundsen skiftet noe som helst på en lang vinter. Mye kan sies om det, forresten. Men de satt ikke i bussen og hadde bare seg selv å tenke på.

Forsøker å vide ut synet mitt, se utover bagatellene. Men vi er jo ennå i tunnelen. Tenker på tunnelsynet jeg opplevde da jeg skiftet ut mitt gamle Nikon speilreflekskamera for et kompaktkamera på åttitallet. For en nedtur. Speilrefleksen hadde en søker med forstørrelse 0,86x! Ingen kameraer, selv ikke de nyeste digitale speilrefleksene har vært i nærheten. Mitt første digitale speilrefleks (også Nikon) hadde vel en søker på under 0,6x forstørrelse. Med den gamle Nikon'en så jeg verden, helt tydelig. Det var så lett å fokusere, for jeg hadde godt syn, og den gang var ikke autofokus oppfunnet, jeg måtte gjøre alt selv. Blenderen var en ring på objektivet, og med den kunne jeg styre det meste. Bakgrunn og dybdesyn. Jeg kunne fokusere på livsvennen min så lett som bare det. Og hun var vakker, ja hele verden verden var vakker.

Idet bussen kommer ut av fjellet har jeg nesten glemt lukten, bussen bader i lys. Det dufter farger. Trenger ikke briller eller autofokus. Ikke i dag.





Tredje dag ut i sommerrutene oppdager jeg at ruten er forskjøvet frem med fem minutter. Burde skjønt det allerede på mandag, for de andre som tar bussen kom jo ikke før fem minutter etter meg (bortsett fra hun med den engelske bull terrieren, men hun er jo blind og hadde heller naturligvis ikke fått med seg de nye rutene). Og jeg som trodde bussjåføren var sen, og det samme trodde jeg om de andre med-påstigerne.

Bussen er kald, selv om solen skinner. Den har nok stått i skyggen i natt. Tenker på den første tiden etter skilsmissen, hvor kald jeg var. Hvor jeg frøs. Innførte da nye morgenrutiner for meg selv, sto opp klokken fem, tappet rykende vann i badekaret og lot meg synke. Med en kaffekopp. For en fin måte det var å møte dagen med. Klokken seks var jeg ferdig, og forberedte frokosten til ungene og meg selv. Smurte matpakker. Min egen. Smurte morgenen. Og jeg tenker på den tiden noen år senere da jeg sto opp kvart over fire, satte deig, for å ha ferdige rundstykker til kvart på seks. Jeg hadde ikke så mye å gi ungene, vi hadde ikke så god råd. Ikke hadde vi ferier heller, for i feriene måtte jeg jobbe ekstra i kommunen. Og jeg ville det skulle være lett for ungene å stå opp, i duften av bakst. Men dette klarte jeg ikke mer enn i to-tre år, alle kropper trenger søvn.

Og der er hun tilbake. Hun ved Handelshøyskolen, hun med iPad'en. Ja, hun går bakover i bussen, men setter seg i det helt ledige setet ved siden av meg, tvers over midtgangen. For det er en uskreven regel her i byen, man setter seg ikke ved siden av noen når det er et helt ledig sete. Om man ikke kjenner noen, da. Hun kjenner jo ikke meg. Men jeg kjenner henne. Hun har de rosa joggeskoene på, lyse sokker, sort bukse, en lys blå Fjellräven jakke. Og opp av den brune skinnvesken trekker hun iPad'en og finner brillene. Legger det ene benet over det andre, hviler brettet på låret. Og skotuppen bøyer seg der tåen hviler mot setet foran. Hun leser nok siste nytt om nøytronstjernene.

Hun har sikkert lakkert tåneglene. Sittet på krakken i det dampende badet, med håndduken i en haug på gulvet. Med det ene benet trukket opp i vinkel, og med haken hvilende mot det myke kneet, har hun lakkert. Den ene tåen etter den andre. Kanskje begynte hun med den største tåen. Jobbet seg sakte nedover til den minste. Og over den nakne ryggen hadde hun en stripe av solen fra det smale vinduet over badekaret. Hvilken farge brukte hun? Sort, rødt, rosa, blankt? Kanskje jeg bare skulle spørre.

Ute av Fløyfjellstunnelen er bussen blitt varm. Og på de ti minuttene det tar å gå fra busstoppet ned til jobb, langs Solheimsgaten, over den nyeste Nygårdsbroen, lakkerer jeg tånegler. Én i minuttet.





Kvinnen med den hvite stokken og det lange, bølgende, lett grånende håret er omringet på holdeplassen av fem-seks andre kvinner. Det vil si, det er hennes engelske bull terrier som er i sentrum. Den hopper opp på lårene til den ene etter den andre, og halen roterer i ren glede. " – Den liker oppmerksomhet" hører jeg henne si, og alle snakker om hunden. Den er bundet til kvinnen med et rødt bånd i dag.

Når vi kjører avgårde blir jeg sittende å tenke på kvinner og hunder. Hvor mange kvinner jeg ser i nabolaget som får seg hund når de skilles. En fin måte å komme seg ut på, har jeg alltid tenkt. En fin måte å få kontakt med andre mennesker på.

Mor var ikke så veldig sosial. Men hun elsket hundene sine. Hun elsket selvsagt oss også, men det er jo noe annet. Helt fra hun var liten jente har hun hatt hund. Hun visste godt hvordan dressere dem, og hver eneste hund vi har hatt har vel vært gjennom " – Sitt pent! Gi labb! Rull rundt! Pang, død!" Den siste var jo litt morsom da.

Noen kvinner har kanskje hund for å signalisere " – Ligg unna." Ser det hele for meg: " – Hei, jeg heter Ole. Så vakker hund du har! Kan jeg slå følge rundt dammen?" Og snart: " – Så vakker du er. Tenker du mye på gravitasjonsbølger? Leste forleden at det var funnet to gigantiske sorte hull noen hundre millioner lysår borte, som sirkler rundt hverandre!"

Ved Handelshøyskolen er det tomt. Ikke for passasjerer, men for henne. Hun, den intelligente med iPad'en, hun med de rosa joggeskoene. Hun sover nok ennå under den varme dynen, uten annet på seg enn den røde lakken på tærne. Og over Sandviksfjellet og de vakre bygningene til Sandviken sykehus synes solen svakt gjennom disen og skyene. Her, Neevengården, hvor så mange mennesker ble lobotomerte. Snart er vi i Fløyfjellstunnelen, og vinduene blir sorte.

Idet jeg går inn dørene på jobben, hører jeg gressklipperne i Nygårdsparken like ved. Kjenner duften av nyslått gress. Kjenner duften av soverom, om morgenen. Duftene av gress og hud. Tar heisen opp til drømmene i femte etasje.





Alene i setet, også etter siste stopp ved Sandviken sykehus før Fløyfjellet og Danmarksplass på den andre siden hvor jeg skal av. Kvinnen med hunden med det lettere abnorme hodet sitter i profil rett foran meg på plassen reservert for barnevogner. Selv om hun bruker hvit stokk, er hunden ingen førerhund. Og hun har tatt solbrillene opp på hodet. Hvem er det hun ligner på? En skuespiller, eller sangerinne? Håret er nyvasket, og det krøller og bølger seg nedover ryggen. Også jeg er nyvasket, men det kan hun jo ikke se. Men kanskje kjenner hun duften? At det dufter mann gjennom all såpen? Kanskje forsterkes de andre sansene hos de som svekkes i en av sansene? Om jeg var blind, ville jeg kjent medpassasjerene på lukten? Eller om jeg var døv, ville jeg kjent dem på vibrasjonene de utstrålte, i huden?

Hvor mye tid jeg bruker på mennesker jeg ikke kjenner! Mennesker i bussen. Mennesker jeg ikke har sett nakne, kjent duften av, holdt inntil. Mennesker jeg tillegger egenskaper for å få til å passe et eller annet bilde i mitt eget hode. Slik jeg kanskje har blitt kjent med mennesker gjennom et langt liv. Hvor mange ganger har ikke oppfatningene mine falt fra hverandre? De var ikke slik jeg trodde. Mennesker som har stått meg nær over flere år. Og det er ikke deres skyld.

Og hvem kjenner egentlig meg? Ikke den blinde. Ikke fordi hun er blind, for blinde tror jeg kanskje ser bedre enn de fleste seende. Ingen andre i bussen heller. Barna mine kjenner meg, det skulle bare mangle. Vi har jo bodd sammen hele livet. Men selv for dem finnes det dybder i den nærmeste, uten synlige bunner. Vi er jo ikke gjennomsiktige, vi er ikke et tredimensjonalt molekyl karakterisert av fysikalske forutsigbarheter.

Likevel vil jeg være sett. Jeg vil noen skal se meg. Hele meg, ikke bare bakhodet mitt i bussen. Ikke bare den som sitter og ser ut mot solen over Sandviksfjellet, der den skinner gjennom skodden og ned mot Sandviken sykehus.

Ved Danmarksplass nøler jeg et øyeblikk over hvilken av de to vegene jeg skal gå til jobb, og velger den lengste. Den som fører under hovedvegen over til den andre siden. Langs den gamle vegen, forbi gamle Forum kino hvor jeg en gang satt inntil noen jeg elsket, men uten å kjenne godt nok. Videre over gamle Nygårdsbro, hvor jeg møter de sortkledde sjelene som har gått i Nygårdsparken hele natten. Vi kjenner hverandre godt. Ja, faktisk har vi alltid kjent hverandre.





Kvinnen med den hvite stokken og hunden er der. Og etter meg kommer hun jeg ikke har sett siden i vinter, tror jeg. Hun, alltid med sko som laget lyder. Alltid støvletter, alltid høye hæler, og hun kom alltid i siste liten og måtte småløpe de siste meterne. Klikk-klakk, klikk-klakk. Høyreist, lyst langt hår, nesten hvitt, og minst ti år yngre enn meg. Lenge tok vi samme buss, i mange år, ja kanskje alt før skilsmissen? Hun kjenner meg igjen, og nikker smilende. Så forandret hun er. Ikke i kroppen, ikke på håret eller i ansiktet, men i klærne. Hun har lave hvite joggesko, sort bukse, og en genserjakke. Som hun beveger seg på en helt annen og friere måte enn før.

Og der kommer bussen. Med ny sjåfør! Idet den svinger inn ser jeg henne, i profil: Smalt ansikt, ikke høyreist i setet, håret er satt stramt opp med en kule midt oppå. Hun ser ut som Lille My.

Kvinnen med hunden setter seg som vanlig midt i bussen, på plassen for barnevognene. Den hvite, hun med det nesten hvite håret og de hvite joggeskoene, setter seg tvers over midtgangen, foran. Idet hun setter seg ser jeg en hvit påskrift bak på ryggen, det ser ut som det står noe med Satin… som i "nights in white satin". Men jeg ser ikke så godt, og neste stopp etter vårt er knutepunktet Åsane terminal der mange går av for å ta andre busser. Også hun går av, og vi nikker til hverandre igjen, som gamle kjente. Da ser jeg litt mer av den påskriften på ryggen hennes. Ikke "Satin", men "Salt in the air". Salt in the air…

Blir sittende å se på Lille My i speilet. Hun virker bestemt, alvorlig, og hun styrer bussen som om hun ikke har gjort noe annet. Hun har hvit skjorte kneppet åpen øverst, og en mørk blå V-genser. Sikkert uniform. Men hva hun har under får hun sikkert bestemme selv. Det har hverken busselskapet eller jeg noe noe med. Blir sittende og gruble litt på det likevel, og tenker litt på min egen tid i militæret. Vi hadde da vårt eget undertøy? Det aller innerste?

Nights in white satin. Salt in the air. I Fløyfjellstunnelen blir jeg som vanlig sittende og se ut vinduet. Telle fjell, lamper, metere, år. Er hun gift? Jeg vet ikke en gang hva hun heter. Vi er bare gamle kjente på en holdeplass. I mer enn femten år har jeg kjent henne slik. Men i dag er hun ny. Sjåføren også. Jeg også, for jeg er naken i ansiktet. Skjegget er borte, det som begynte å gro for femten år siden, som en reaksjon på skilsmissen. Kunne hun se at jeg er nybarbert?

Naken i ansiktet, vinden kjennes så mye tydeligere! Alle kan se at jeg tenker på henne, på vinden, på havet. På meg selv og mitt eget liv.

Salt in the air!