Adventsluker inn mot barndom og voksenliv.
Impulsivt skrevet, dag for dag publisert på
Facebook og Instagram i desember 2017.


Måne ved Andsvatn - Ole Horvli




1

Den første luken
er kjøkkenvinduet
i mors og fars gamle hus

I snøen utenfor
ligger en liten gutt på rygg
i avtrykket av en engel


2

Den andre luken
er mormors konkylie

Den har hun fått av tante

Tante er ute på havet
på den andre siden av jorden

Kanskje kommer hun hjem til jul

Mormor holder den tett til hodet
skjelver litt i hånden


3

Den tredje luken
var en åpning i skyene i natt

Bred nok
til å se himmelen, stjerner
og den runde månen

Dyp nok
til å kjenne en arm

Hun som synger
i de hvite skogene


4

Den fjerde luken
et gammelt LP-cover

et prisme
som bryter det hvite lyset

slik vi en gang brøt lyset
til en regnbue mellom oss

Buen vibrerer strengene
gjør en sang ut av løse luften

som i bildet bak luken
som skinntrommen i brystet

cellen, begynnelsen
Mors vuggende armer


5

Den femte luken
er alle tordenvær

Ett knakk bjørka ved mormors hus

Jeg våker ved kjøkkenvinduet
alene, i mitt eget hus

Det er stille i rommene
det er mørkt, det snør

Bare lyden
av fnugg
som filtrer seg sammen
og lander


6

Den sjette luken
er henne
med skautet og et pappkrus

Hun smiler
– Hei

og jeg tenker hvordan har du det, fryser du
er du sulten, skulle vi tatt en kaffe
pratet, varmet oss litt

Jeg smiler
– Hei
haster videre, forbi

Som om vi var to gamle kjærester


7

Den syvende luken
er øynene
på stellebordet

Jeg holder henne forsiktig
i det gode badevannet

skjønner snart
det er hun som holder

Det er hun
som holder rommet, luften
lyset

Hele livet, et øyeblikk


8

Den åttende luken
er døden

de åpne kistene
til mor og far

Barna mine har laget tegninger
vi voksne legger blomster

Jeg skulle også tegnet

et hus og en hage
en mor og far

og fargelagt
det usagte lyset


9

Den niende luken
er et fang

Mormor forteller om bomber
om soldater, om Gud
om døden

Morfar er et fotografi
noen ganger er mormor stille

Så steker hun kjøttkaker

– Gode madam Andersens
stekt i landssmør, synger hun
som i en gammel reklamefilm

Og vi får smake én hver, på gaffel
og én til


10

Den tiende luken
er stillheten

Jeg finner den ikke i noen kafé
ikke på jobb, og ikke hjemme

men i et tusenårs rom
med vegger av stein
midt i den støyende byen jeg bor i

Jeg hviler mellom tusenårs
armer og hender

midt mellom søylene
midt i meg selv


11

Den ellevte luken
er Apollo 11

Collins, Aldrin
kaptein Armstrong og jeg

Vi flyr over fjell, skoger
og kratere

Hun er tolv
den fineste jenta på hele skolen

og jeg, elleve
den stilleste gutten

– Houston, sier kapteinen
Eagle har landet i Stillhetens Hav
fremfor henne med museflettene
og den rødrutete ranselen

Og fortsetter
– En liten rødmende gutt
et stort sprang i menneskehjertet


12

Den tolvte luken
er frykten

skyggen av et menneske
på en steintrapp i Hiroshima

Adventsstjernene lyser i vinduene
Bethlehemsstjernen lyser opp veien til skolen
– Det er Venus, sier mor

To jagerfly bryter stillheten

– Candy please, sier vi til Nato-soldatene
– Hast du Bonbon, forteller mor de hadde sagt

– Hvordan virker en atombombe
spør vi far, han er militær og vet

– Mennesker blir aske, jord blir til glass
sier han
og slik blir drømmene –

en dempet sang, det aller siste kuttet
Two Suns in the Sunset


13

Den trettende luken
er henne
ingen legger merke til

Hun går med kurver fylte av mat
til de som gjemmer seg
er på flukt, og til

aldershjemmene, sykehjemmene
sykehusene, de kommunale boligene
og bofellesskapene for utviklingshemmede

Og endelig hjemme
ser hun namsmannen har stengt strømmen

Den natten fryser byen

Et stearinlys på et nattbord
brenner helt ned


14

Den fjortende luken
er den morgenen lynet slo ned
og jorden revnet

Det hendte
da vi ennå snakket det gamle språket

Hver natt rekker jeg hendene
inn i ruinene, inn til det svake lyset

løfter oss, holder
venter til det gryr
og begynner
å gå

gjennom skiftende landskap, andre måner
fremmede språk

helt frem til havet
Det er barna som bygger byene


15

Den femtende luken
er speilet

En nyskrubbet, snauklippet liten gutt

andre ganger skjeggete
gammel og trøtt

Noen ganger har jeg klær på
andre ganger ingen ting

tynn, lang
en lodott i navlen

Noen ganger ser jeg rammen rundt
ingen ting annet

Men det hender jeg ser lenger

helt til den andre siden
noen jeg har møtt, kanskje i en drøm

Kanskje ligner jeg litt på henne
kanskje ser hun meg
der hun står og steller håret i sitt eget speil

Det hender jeg ser
en å elske


16

Den sekstende luken
er kameraet

Det henger i en lenke rundt halsen
som om jeg var en hund

en hund etter å feste livet
til et stykke todimensjonalt fotopapir

Hvor mange dimensjoner trenger man
egentlig, til å leve et liv i

En lukkertid, en blenderåpning
følsomhet for lyset

og et album å montere bildene i
og en sofa å sitte i for å holde albumet

stryke fingrene forsiktig over
være lys, levende
i hendene

i skyggene
av det skjøre lyset
som finnes i alt som er
mellom oss


17

Den syttende luken
er en natt i advent

en hvilken som helst en
mellom én og tjuefire

Det snør, det er stille
det er vind, det regner

To katter sover i hver sin seng

Barna sover, byen sover
det er kaldt, det hagler fra
stjerneklar himmel

Månen er hel over kirkespiret
snart er den halv

og jeg venter på dagen
en hvilken som helst en

Det snør, det er stille
det gløder i ovnen


18

Den attende luken
er et naust

Faren til sommervennene våre er jagerflyver
han flyr så lavt over skogene
at noen begynner å gråte

En dag, midt i en lek, henter han guttene
gir dem bank i naustet

og etterpå fortsetter vi
som for å lindre det som hendte

En annen gang forteller guttene de går i skogen
skyter trostereir med unger i
og hvor mange kattunger de har drept

I alle hendelser
går en tråd helt frem til meg
den vokser med årene, med venner, med tap

som om jeg selv blir vevet
inn i et magisk teppe

Og jeg flyr over skogene, og gråter


19

Den nittende luken
er av jern

Det skriker i de rustne hengslene

Ytterst i Øvregaten står smien, akkurat slik
den har stått i hundrevis av år

Det er hit de kommer med sine brutte ringer

Smeden hamrer en ring, lukker den
til en klump
legger den på et tøystykke i et lite skrin

I en eske med gammel julepynt
finner jeg mitt
holder den lille klumpen

Den er myk, ganske varm
og det kjennes

som om
den ennå har puls


20

Den tjuende luken
er det lille skrinet etter mor og far

Når barnas mor og jeg selv er blitt stjerner
arver de dette

med den hvite hesten i, den hvite vognen
og det hvite reinskinnet
til å holde varmen i, og det trengs

for Vinterfakse kan fly

Hun flyr over kirkegården, høyt over byen
over fjellene, forbi månen

helt frem
til den første julen
til mor og far

i et lite skrin
hvor to stjerner skinner som én
i et barns hender


21

Den tjueførste luken
er også den største

Slik må den være
for å slippe mest mulig lys inn

Mormors potetkjeller
er det mørkeste rommet jeg har vært i

Selv der var det alltid et svakt skinn
i taket
i veggene, i gulvet

ja, selv i potetbingen var en glød

For alt lyser
når det lukter jord

når mørket er så tett, at det får kropp

og kan gripes, holdes rundt
som et menneske


22

Den tjueandre luken
er tønnen
med de usagte ordene

Små ord, store ord
ord som kunne forandret verden

ord som kunne endret meg

Skulle sagt så mye mer
arbeidet mye mindre

Ingen elsker den som elsker
å hogge ved, jobbe overtid, skrubbe gryter
med pinnekjøtt og størknet fett

ingen elsker den som elsker
uten et eneste ord

Skulle hogget opp den tønnen til ved

– Du er så fin, og god, jeg er glad i deg
blir du med, så tenner vi i ovnen
deler denne vinen


23

Den tjuetredje luken
er en hage

Den er ikke hemmelig, den ligger midt i byen
likevel er jeg alltid alene

Det er dammer, broer
svaner, ender, duer, og to hegrer

Hagen har sett meg i alle årstidene mine
og jeg har sett henne, i hundreogfemti år

Jeg sitter på en benk, hun sitter
ved siden av, helt inntil

vi ser den ene hegren lette fra treet
vi ser skyer som driver, ser solen gå ned

Det mørkner, vi ser månen stå i bro over dammen
vi ser stjernene forme levende bilder

vi ser en gammel hage
hvor alt har begynt og ingenting ender


24

Den tjuefjerde luken
er mormors fjøs

Dyrene er borte, men det lukter høy

Stallen er blitt lager, her finnes gamle klær
en stabel Norsk Ukeblad fra før krigen, kasser med ting
en dukke av porselen, et gammelt radioapparat

og onkels herbarium

gulnede ark, brune stilker, en ballblom
det er som om den sveller, begynner å skinne

og esken med mormors gamle juletrepynt
tynne kuler av glass, holdere for levende juletrelys

Snart ropes vi inn, vi skal pynte treet

og vi løper over tunet, det spraker og glitrer
i snøen, som om stjernene er kommet ned

– Se, en satelitt, roper far fra trappen

men vi har alt sett den, det er den store stjernen
den var i en eske i stallen