Fortellinger

Ole Horvli

Bergen Gate Natt Ole Horvli


Skriver dikt i drømme

skriver luft i puten, luft mellom linjene
luft til å puste i

skriver det samme diktet
natt etter natt

til morgenen river det i stykker

det fins et rom midt i byen
en plass, en fontene

en elektrisk benk

drømmer at jeg sitter på den, skriver
om solen om månen om stjernene om deg

kaster smuler
til duene

det fins rom
for sånne som meg

elektrisk som luften
jeg er over og under ordene

mellom alt
som kan sanses

skynd deg å se
før diktet river meg i stykker





Jeg leser

går på utstillinger, konserter
fyller hodet med kunst

men det er alt ganske fullt
av gammelt skrot, rustnet piggtråd

forgangne beregninger, irrelevante analyser

engblomster, en seng
av bekkeblom, av ballblom

det er en kunst å stille klokken
holde rede på dagene

men nå er du her

har et kunstverk under genseren
vil du se det, vil du holde det

vil du rope, synge det
vil du le, og gråte det

vil du holde meg i hendene
når du leser hele navnet mitt





Ingen ting

øverst i trappene på jobben min
på det aller øverste trinnet (i øverste etasje)
lå det tre størknede dråper blod i dag

og på flere av trinnene nedover

noen må ha blødd neseblod
tenkte jeg, på vei ned og hjem for dagen

og aller nederst i trappene

fant jeg meg selv
på vei til jobb og opp trappene
(for jeg tar ikke heisen)

med en bomullsdott i nesen

jeg er tre, eller fire, eller fem
og står på badet, lent over toalettet
ser dråpene med blod
falle i vannet

faller, og faller
nedover alle trappene

og aller nederst, foran døren
heiser jeg meg opp
forsøker å stanse blødningen

teller bloddråpene i vannet
teller trinnene til kontoret

teller mor og far
jeg blør for ingen ting





Semperoper Dresden

for siste gang ser jeg mor
hun sover

bærer en maske
fylt av fred

det lukter blomster
skog, og myr

det lukter olje og ild, byen hun fortalte om
brenner

menneskene brenner
kirken brenner

hun elsker skogene
hun elsker musikken

hun elsker oss
dag etter dag, sting for sting
tone for tone, adagio

de rustne bombene
står i myrene der vi plukker molter

nå er de borte, mor er borte
alt er borte

stein for stein
bygger vi oss opp

slik vi bygger opp Frauenkirche
og verden
og musikken

og han som ligner Mozart
står på podiet

og på fremste rad sitter mor
uten maske





Det haster ikke

jeg rekker ikke lese alt likevel
det finnes musikk der jeg skal

rom, og korridorer
med kunstverk på alle veggene

tidløse marmorgulv
og vinduer, høye som søyler

de er åpne, og de hvite gardinene
bølger i vinden

for det er juni

og jeg tar det med ro
det er ingen ting som haster lenger

kom når du har tid

jeg holder min i hendene
slik jeg holder deg





Utstilling i januar

lav sol
frosne vinduer
hvite gater, et nakent tre

ingen mennesker
helt dødt
ingen bevegelse i bildet

bare hun, og jeg
på denne benken foran veggen

som klippet ut av maleriet

limt inn
for å elske





Gus Grissom

jeg kjenner deg, har alltid kjent deg
kjenner flammene som eter deg

jeg kjenner
hvert sekund det tar deg å dø, alle tyve
kjenner skrikene i marg og bein

du kommer ikke til månen, Gus
skipet ditt er ødelagt

så jeg drar dit i stedet
i ditt sted
i et fartøy som ligner ditt

det er ingen som vet
jeg reiser, jeg reiser i fullt dagslys
for solen går aldri ned når en reiser til månen

Jorden krymper, månen vokser

du skulle sett dette, Gus
når jeg glir inn i skyggene hennes
når mørket senker seg i skipet

du skulle sett
de tre stjernene, jeg tar dem inn i skipet

du skulle sett horisonten
når jeg runder henne

sett den lille Jorden
stige

og du brenner, du dør, Gus
du skriker i marg og i bein

men nå er vi her
vi er fremme
ved den lange reisen hjem


Nygårdsparken Bergen Vinter Ole Horvli


jeg kan også spille med tennene
sånn som Jimi Hendrix

men ikke på gitar
og ikke med mine egne tenner

mormors soverom er fullt av gamle ting
det lukter kamfer, og gammelt tøy
og hvite sweetmints

i et glass på nattbordet
ligger munnen hennes

jeg banker forsiktig på glasset
for ikke å vekke henne

nynner Let me light your fire
med en gravlykt i hendene