museum-bergen-garden


En halvtime av livet

Det er fire ganger lyset
Solen til Jorden

to tusen hjerteslag
hundreogfemti liter blod

Det er tiden det tar
å velte et liv

Og på tretti minutter
kan man spise en hel middag
koke kaffe, lese avisen

Ja, en kan møte et annet menneske
på en brøkdel av tiden

ligge på ryggene med strå i munnene
lese den samme himmelen

strekke minuttene, bøye lyset

mot enden av alle ting
som begynner denne halvtimen





Det som ringer

De forbigående tingene
må komme før de går

Og de kommer, og kommer
går forbi ustanselig

De vugger og vagger
og vipper litt med stjertene
idet de passerer

Men alt som forbigår
kommer tilbake
for ingen ting blir borte

(det fins en naturlov for dette)

som dråpene i dammen
bekkene, elvene, havet, og solen
og det nye regnet

Og alt er like vakkert som før det gikk

nei, vakrere enn noe
noen noen gang har sett

skape ringer i en dam





Solen skinner, det myldrer i parken
av barn og halvbarn og voksne mennesker

i gresset, på benkene, i barnevogner
rullestoler
gåstoler og Segways

Jorden spinner, det myldrer i magen
det sildrer i fontenen, rasler i kastanjene

for alt som kan blomstre
blomstrer nå





Skriver dikt i drømme

skriver luft i puten, luft mellom linjene
luft til å puste i

skriver det samme diktet
natt etter natt

til morgenen river det i stykker

det fins et rom midt i byen
en plass, en fontene

en elektrisk benk

drømmer at jeg sitter på den, skriver
om solen om månen om stjernene

kaster smuler
til duene

det fins rom
for sånne som meg

jeg er elektrisk som luften
jeg er over og under ordene

mellom alt
som kan sanses

skynd deg å se
før diktet river meg i stykker





Jeg leser

går på utstillinger, konserter
fyller hodet med kunst

men det er alt ganske fullt
av gammelt skrot, rustnet piggtråd

forgangne beregninger, irrelevante analyser

engblomster, en seng
av bekkeblom, av ballblom

det er en kunst å stille klokken
holde rede på dagene

men nå er du her

jeg har et kunstverk under genseren
vil du se det, vil du holde det

vil du rope, synge det
vil du le, og gråte det

vil du holde meg i hendene
når du leser hele navnet mitt





Regnbuer

Nesten alle offentlige hus
i denne byen har flate tak

og de lekker alle sammen

Men det gjør ingen ting
for vi har bøtter og kluter

Og nesten alle her i byen
går med paraply
selv når solen skinner

men ikke du og jeg
Og nå kommer regnet

men det gjør ingen ting

for Jorden er rund
og regnet mykt

Og det renner ned i pannen din
kinnene, munnen
det drypper av haken, du ler

rister på håret, og vi finner ly

ser vannet renne, den sildrende lyden
bekker og elver, helt ned i undergrunnen
og dit det skal

og dit vi skal

for Jorden er rund, himmelen er rund
og du er myk og vakker som regnet

og skyene sprekker
og solen skinner en bue fra havet

over alle de spisse og flate takene

hele lyset
helt frem til oss





Grande messe des morts

det er et system i alt
fiolinistene sitter sammen, og cellistene
og paukistene, jeg tror de er ti

og messingblåserne er i grupper
spredd ut over hele salen

altene, sopranene er kledd i sorte kjoler
sorte sko, sorte strømper

for det er messe for de døde
det er himmel og helvete

det er et system i apokalypsen

konsertmesteren, dirigenten
koristen, og Gud

skiller lyset fra mørket, natt og dag
skaper mann og kvinne

skaper død, fortapelse
lindring, og håp

en sopran
fyller rommet, fyller Jorden, fyller meg
med system i det hele

messe for de levende
for alt som dirrer





Festspill

om du hviler på en benk
på kortsiden av Lille Lungegårdsvann
halv ti om kvelden, ser solen gå ned rett bak
fontenen, og temperaturen er steget
til tynn kjole

så er det jeg som sitter der
ved siden av deg
tett inntil

og fontenen ligner en engel





Stier

først opp en liten bakke
opp, opp
så en siste liten til

over røtter, over berg
langs en bekk
forbi et vann, et brattheng

hvor en gråhegre
svever inn for landing

da er vi nesten fremme
ved kanten, ved benken

med plass nok for to
med høyde nok for et Eiffeltårn

med hav nok, himmel nok
og hus nok for en by

og vinden er varm
og solen går ned

og alt vi trenger gjøre
er å løfte armene





Fjellveien

dele en benk
se ut over byen
spytte morellstein
i bane rundt Jorden





Vi er

vi er NRK jazz og NRK klassisk

noen ganger det ene
noen ganger det andre

vi er bølger i luft
vi svinger oss utover langs Melkeveien

vi er bølger på havet
vi kan forlise skip om vi vil

når vi rister oss i sofaen
med nakne føtter, er vi det ene

når vi rusler langs de gamle gatene
og stredene, er vi det andre

det hender vi fiser en vennlig tone
kaller den NRK korps

men for det meste er vi seriøse

vi er bevegelser i en symfoni
blå takter i en sakte bass

vi er lyden av en fontene
en syrin i mai





Det skulle vært mørkt

vi skulle vært ute denne natten
i en dobbelt-sovepose

det skulle vært mykt
uten ormer, uten ulver, uten mordere

vi skulle vært stille under stjernene
under nordlyset, under månen

sett stjerneskudd og satelitter
sett Melkeveien helt til enden

vi skulle sovnet i posen
selvlysende





Lindring

det brenner på vesthimmelen
det brenner i ansiktet

måkene skriker, skriker, skriker

idet solen går under
stilner skrikene

stilner hagene, stilner altanene
stilner balkongene, verandaene, terrassene

og skumringen legger et lindrende flor
av syrin
over alt som gløder

over skuldrene dine
over natten vår

og kinnene brenner, brenner, brenner





Kondensstripene på himmelen

toglinjene, tunnelene
broene, veiene

og den siste lille biten gjennom skogen

over røtter og nakne berg
gjennom kratt, over bekker og myrer
til et lite vann

hvor jeg fisket mine aller første røyer
med meitemark og dupp

far lærte meg å sløye
vi rev ut svømmeblærene, magene

hjertene la vi på hellen
ennå pulserte de

og de bare fortsatte å banke
og slå, og slå

og ennå pulserer det
langs skinnene
i tunnelene, over broene

langs veiene
og i stripene over himmelen

helt til enden av alle stier
hele veien frem til oss





Vidt gap

vi fikk mye sukker som barn
på brødskivene
i eggedosisen
i corn flakes'en

og tannlegen luktet hvitløk
brent bein
og jord

for han hadde luftkjølt boremaskin
og ingen bedøvelse

jeg er en tynnbeint tannstein

ganske intolerant overfor sukker
og urettferdighet
men veldig tolerant overfor egen smerte

vil du ha meg i stolen

vil du rense forsteiningene
i dette slitne hjertet
med dine vannkjølte hender

så åpner jeg det for deg





skulle vi bombe verden
med atompoesi

eller skulle vi
bare ligge her i vannkanten
hode mot hode

lytte til vannmolekylene
der de deiser inn i hverandre
hydrogen mot oksygen

løfte oss selv
opp i luften, opp, opp, opp

til vi er så høyt
at vi kan sveve akkurat dit vi vil

kondensere, og slippe oss ned
over alle
de røde paraplyene vi kan finne





En stillhet delt på to

vi snakker om stien vi nettopp gikk
deler en pose moreller

deler en kaffe, en bok
et stykke musikk

vi delte drømmer, idéer
lenge før vi møttes

og se, nå deler vi tannglasset
her står tannbørsten min ved din

vi gjør som Gud, skiller lyset fra mørket
til natt og dag

du har sådd
et frø jeg ikke kjenner navnet på

det vokser i denne potten
strekker hendene mot dine

vi deler denne morgenen
et stykke ost, et stykke brød

to krus rykende kaffe
dugger i øynene