Fortellinger

Ole Horvli

museum-bergen-garden


Jeg kan høre det på pusten
hun drømmer

Vinduet står på gløtt
Novembernatten trekker i rommet

Brer over
den nakne skulderen

Jeg kan høre det
hun våkner

To hender på gløtt
lukker
den kalde trekken





Reise
--

Klipper neglene
Salver huden
Tar på rene klær

Gir barna de beste ordene
og alle passord jeg kommer på

Høsten er en langhelg
Vin, og brød

Løv skjelver
Faller virvlende, mykt





En dag for alt
--

De sier en klem virker best
når den varer i tyve sekunder

Jeg har tyve sekunder

Har du?





Før jeg rekker åpne munnen

spør hun om hvordan jeg har det
om hvordan dagen har vært

Før jeg rekker svare
holder hun frem hendene, og utenfor
ser jeg månen

Den henger lavt over Askøy
Lysene på broen er tent

Et skip seiler ut, et annet inn
Et fly kommer inn fra nord

Og før jeg rekker formulere meg selv
har månen gått ned

Skipet har lagt til kai
og alle fly har landet

Passasjerene har fått sine kofferter
og kommet hjem til noen som spør
hvordan dagen har vært

Og når lysene blåses ut

er det ingen spørsmål
er det ingen svar





Om en har vært andre steder
er ikke vinden så rivende

regnet så piskende, isen så lammende

Et lite barn i en vogn
med fire tenner, og gullhår under luen
holder et lønneblad, legger det over ansiktet

Hun ler gjennom løvet
river det bort, legger det over igjen
igjen, og igjen

Det er vind i byen, og det regner
Bussvinduene dugger

Og barnet
ser meg gjennom masken

Har et lønneblad i hjertet
Slipper ikke taket





En kan si hva en vil om søvnen

Bare der
kan du fly over fjell

høyt over et turkisblått hav

og uten frykt
stupe ned i det varme

lande ved en liten båt

Et menneske du kjenner
trekker deg opp i den

Og båten
har årer, og seil





Det er så lett
å misforstå et ord

et øyeblikk, et smil

Enda lettere å misforstå
et helt samliv

Det vanskelige er å forstå det
så lenge etterpå

hvor tilfeldige vi er, du og jeg
og dette lyset som brenner

Det er så lett





Italiensk for begynnere
--

Har sett filmen to ganger

Og var så vidt innom landet
den gangen
Live Aid ble vist på RAI

Jeg kjørte inn i Mont Blanc
i en Saab 99
og kom ut
i en Maserati Quattroporte
med åtte sylindre, hva gir du meg

Vi finner frem kartboken
Den ligner en diktsamling

med gatesanger, og verselinjer
De stråler ut av byen

Og vi språker oss frem, side etter side
gate for gate, linjene i hendene

Ferrante, quattro libri, skarrer hun mykt
som på bergensk for viderekomne

Ferrari Testarossa, 12 cilindri
forsøker jeg, så dialektnøytralt jeg bare kan

men vet jeg har tapt
Og vunnet





Det kommer tilbake
--

regnet, snøen, isen
og våren

hestehov og løvetann
geitrams og blåklokker

en ørret vaker
lager ringer i et stille vann

de kommer tilbake

dråpene i gresset
alt som har vinger

alt som kan løfte seg selv av Jorden

og faller

som bjørka i tunet
som løvet i oktober

som du, og jeg
blåklokker, lange strå





Sakte eldes byen
inn i meg

Den finner gater jeg ikke kjenner
helt andre hus

Den finner en hage
Det har snødd her i natt

Dammene er isfrie, her svømmer ender
svaner, noen måker skriker

Og broene
de har jeg drømt om tusen ganger

Om hundre år
møter jeg deg i hagen
for aller første gang

Du er Vinter, du er Vår
du er blomstringen i mai

og jeg
den du ser i et gammelt fotografi

Jeg visste du ville finne meg
Drømmer er isfrie





Noen ganger
strekker ordene seg ikke langt nok

De faller ned på halvvegen
som regnet, som et eple

som klærne
av noen som legger seg i en seng
hvor drømmer skapes

Det lukter eple av hendene

og natt
og morgen

Modige er ordene
som når helt frem, de er seg selv
skrevet i fingerskrift

som om hugget i fjell

Klokken i tårnet viser ni over
slik den gjorde i går

Jeg går meg vill
i kalenderen, som om tiden
bare leker med meg

Og hun står
på den andre siden i rommet
rekker ut hendene





Bergen Offentlige Bibliotek
--

De tror
jeg kommer hit for å lese

Men de tar feil

Alt jeg vil er å varme meg
mellom hyllene

Finne de stille ordene
Stryke en skinnrygg

Kjenne duften i Amalies hage

Kjenne Solen
brenne gjennom hendende





Oktober gnir seg i øynene
kommer knirkende ned trappen
i grå ullsokker

På kjøkkenet putrer trakteren
så putrende den kan

mens vinden stormer seg
ganske hensynsfullt rundt hjørnene

og paraplyene
De folder seg ut som tulipaner

Det skinner av regnet

en liten sol i hver dråpe, de ligner
alt som var fint i juni

Gatene ligner elver
og himmelen, den ligner havet

Alt ligner en drøm

når du hvisker
Ro deg ned, det er midt på natten





Midtsommer i Troms
--

Blå himmel
Grønne marker
Hvit gutt

Mormor har nettopp fortalt at alle skal dø

Også jeg
også hun, og mor, og far

Betrakter hendene mine
beveger fingrene
over det varme tastaturet

Det er blitt høst i Bergen

Noen lønneblader blåser inn på terrassen
fyker rundt, roterer i vinden

som om de danser





Hun reiser på kurs, til Kreta

Var det nødvendig
å reise så forbannet langt

Kunne hun ikke bare reist til Sotra

Hun kunne like gjerne reist til Lima, det finnes
vikunjaer der, eller Budapest

Hun kunne klappet en ungarsk ullgris

Natten er en olivenskog, en kretisk gris
pløyer trynet ned i marken, snøfter
og harver, harver opp hele skogbunnen

Morgenen er regnet
og lukten av de knuste kaffebønnene

og det renner nedover magen, mellom bena
ned i sluket
det renner helt til Middelhavet

Boarding, boarding

Kunne hun ikke bare reist til Askøy
jeg skulle rodd henne over





Morgenfortau
--

Vi som er over snittet
høye
og lave
tar ansvar

Vi løfter og senker paraplyene
akkurat der vi møtes

For det regner alltid på vei til jobb
og fortauene er alltid alt for smale

Vi ligner stemplene i en sylinder
Vi ligner en motor

Noen ganger ligner vi
to som hilser på hverandre





Sommerfugleffekten
--

Har du ikke hørt om den, sier hun
som om det var den letteste ting av verden

Den er et dun, fortsetter hun
i turbulensen rundt en flaksende ærfugl

eller et høstløv som faller –

gitt ut fra alle mulige og umulige variabler
som lufttrykket fra vingene til en eneste sommerfugl

– og lander
akkurat der, akkurat slik

Så hvordan kunne jeg se det
hvor dette lønnebladet skulle lande

hvor effekten skulle trå inn
at vi krysset veiene





Bølgene mot berget
du ikke hører når du sover

Alarmen på mobilen
når den tar deg ut av drømmene

Den stiplede gule linjen
midt langs veien til jobben

Sprekkene i skylaget
over Ulriken, hvor morgensolen bryter gjennom

Løvet langs fortauene
Broen over sundet

Hus som forsvinner, nye som popper opp

Kulturlandskapene i det fjerne
som krymper

Det tomme rommet
du kommer hjem til sent på kvelden

En fyrlykt som blinker
på den andre siden av fjorden

hvor en fugl sitter
sekunder og år





Risker og kremler
--

Fra toppen av Øyjordsfjellet
kan en se hele byen, hele fjorden
øyene, og havet utenfor

Vi sitter på det nakne berget
med den store soppkurven din foran oss

Hurtigruten krysser ut
Det er blitt ganske sent på kvelden

Jeg så deg i sted, ved den knausen
hvordan du snittet
inn i det hvite kjøttet av steinsoppen

Jeg kan ingen ting om sopper
desto mer om skalpeller

Så jeg dissekerer dette øyeblikket

Askøy, Laksevåg, sentrum, og Sandviken
og hvert eneste fjell

og huset ditt
og mitt

og silhuetten av deg
mot den røde kveldshimmelen

Jeg snitter langs horisonten
deler hav og himmel

og alt får plass
i den lille soppkurven min





Solen ganske rett i mot
--

Har en vært alene veldig lenge
begynner en å hilse på trær

– God dag, lille busk
hvordan går det med rhododendringen

Det er ikke dét, jeg har jo venner
de roper navnet mitt over gaten

– Hei, blir du med og tar en øl på Logen

Trær roper ikke
de rasler, de puster, de vugger

gjennom natten i skogen, langs stiene over Munkebotn
ned til vinduene på den andre siden
med levende lys i

Vi står tett i tett, ser ut over Lungeren
fontenen i midten

Solen står ganske lavt, og ganske rett i mot

– Kan du elske en som meg
en som risler i regnet, og puster, og vugger

og som rødmer i solnedgangen
når han feller løvet





Bergenske buer
--

Solen skinner alltid
i denne byen

Den skinner
selv når det regner

som i dag, her vi står
og ser ut over byen fra altanen din

Like bak oss er solen, like foran er regnbuen

Vi kan nå begge endene
om vi strekker oss helt ut





MUNKEBOTN

Det var ikke noe vi sa

Vi trengte ikke si eller gjøre noe
det bare skjedde av seg selv

midt under middagen
midt under kaffen
og kakene, jeg har aldri smakt sånne kaker

Noen velter en kaffekopp
noen tapper vann
noen er på toalettet

Og det drypper, det regner
det flyter
gjennom rørene, gjennom oss, mot havet
fordamper

og kommer tilbake igjen

Og her sitter jeg i rommet med deg
som en munk
med munke-grep om hanken

ser bunnen i koppen
ser bunnen i meg selv

ser bunnen i øynene dine
og utenfor brister demningen

Det rister, det dundrer, det flommer ned fjellsiden
over hus over veier over biler og

over oss

Det skjedde helt av seg selv
midt i regnet, midt mellom husene
midt i brystet

Vi trengte ikke si det
vi trengte ikke drømme det

Natten er en demning
det bor to hegrer ved denne dammen

Vi har sovet her mange ganger
i det største treet

hvor mørket brister
og den nye morgenen flommer ned fjellet