museum-bergen-garden


Keiserinnens klær
er av silke og bomull

De henger på en nylonsnor
tredd rundt et stativ
av aluminium
stukket i Jorden

Jorden blør
sitt glødende hjerte, hvite fugler
flyr over slottet
med bud

Keiserinnens klær
henger i vinden

nylon, aluminium, flagrende seil

Regenten selv
står på kjøkkenet, i underbuksen
(av ingenting)

måler opp tre skjeer kaffe

Én for troen
Én for håpet

Og én for de gode tingene
som faller ut av puten hver morgen

Puten er av hvite fjær, organisk
som keiserinnens hud

Ennå sover hun
lyttende





Vake

Lytter til natten
må være en hjort utenfor

de forsiktige skrittene, det beiter sikkert
i buskene, rundt bordet og stolene
og den gamle solsengen

hvor en ganske stor
og hårete edderkopp kom til syne
da vi bar alt ut av kjelleren

Det gamle huset sover

ikke bøkene, de står i hyllene nedenunder
jeg kan høre de hvisker til hverandre

Lytter til brystet mitt
det gamle marerittet jeg nettopp våknet av

om krig, lyn og torden, miste mor og far

Så stille det er
hjorten har nok gått

jeg kan høre rommet puste
på armen min





Maria sier kloke ord

Før i tiden
vendte vi det andre kinnet til
solen
så det ene, så det andre igjen

slik ble vi jevnere brune over hele ansiktet

I gamle dager
kunne vi stole på de nye dagene

det kunne regne, og regne
og regne og regne

vi visste hva som ville komme og
om vintrene falt det snø

Før i tiden
kunne vi stole på ordene, vi kunne si
hør, denne sangen er god

Gitarene kunne rive rommet, orglene
bygge det opp, og tekstene –

ja, de handlet om oss, om vår tid, vår fremtid

Jeg står foran speilet, jevnt brun
fra øre til øre
med en vissen blomst i håret

Fremtiden kom så sakte
den gikk så fort, og så kom du
ut av ingen ting

Let it be, let it be





Fly mitt blod

mygg på hendene, armene, i nakken
i hodet, på leggene, i ørene, i munnen

det er ingen ting å gjøre
overmakten er for stor

så jeg studerer de vakre dyrene
lar dem ta alt de vil ha

ser snablene pumpe
ser kroppene ese seg røde, som ballonger

fly av sted, små krapyler
det klør i hele kroppen

i ryggen, i magen, langt inne i brystet

fly søte engel, bli med meg
ta alt du vil ha, denne vinen er god





Beskriver det tomme rommet

beskriver solen
beskriver organellene i en celle

beskriv deg selv sier intervjueren på jobben

jeg er kjøtt og brusk, elver av blod
skarpe negler
knokler så hvite som ingen har sett

et levende arvestoff
et to meter høyt dikt

sånn passelig vellykket

litt kryptisk, litt vanlig
på kanten av klisjéene

god nok i verden for jeg er
den hun elsker





Rister i det gamle treet

det faller frø
noen insekter, larver
et ekorn
og du

fjellstø





Linjer

atomene, molekylene
langt der ute

gass, skyer, virvlende støv
og tusen millioner trillioner stjerner

og alle linjene mellom dem
en svimlende himmelhøy gigategning

atomene, molekylene
langt her inne
de lyser om natten

den samme tegningen

et kart over alle steder jeg har vært
savn, lengsler, drømmer, håp

jeg skjønner det ikke
og jeg trenger ikke skjønne det

bindingskonstanten mellom atomene
protonene, kvarkene, de vibrerende strengene

kreftene som river, binder, holder

hender i hender
når natten kommer





Lov meg det

ikke ta meg til labben
ikke disseker meg

bare kyss meg
en gang til





Hull i et kne

barken på den kastanjen
ligner huden min
i mikroskopet på labben

og blomstene
og dammen, og fuglene
ligner drømmene

her er jeg, her studerer jeg
kronblader og fjær

det er et hull i dette buksekneet
det blir større dag for dag

jeg ligner den rhododendronen
jeg ligner den hegren

jeg ligner dette gamle arret på kneet

kom, kle meg naken
kronblader og fjær





Den lengste dansen

omtrent på denne tiden
for mange midtsomre siden

i et land
midt på natten
under midnattssolen
hender det jeg skal fortelle

i mange dager
har solen varmet skogene

det lille vannet speiler fjellene rundt
og ved breddene
ligger noen snøflekker her og der

fuglene er gått til ro
ingen vind, ingen mygg, luften er sval

så kler jeg meg naken
går ut i vannet

vannet er lunkent, varmere enn luften
så jeg holder hele kroppen godt under overflaten

så kjenner jeg dem
stryke rundt leggene, stryke over magen
og de stiger, stiger

opp, over overflaten
de svever bortover, rundt og rundt
som halvt gjennomsiktige ballettdanserinner

jeg ser ikke ansiktene
bare de tynne kroppene

og de svirrer, roterer, danser, danser
en smålom kommer inn for landing, skriker

morgenen etter forteller mor og far
at det jeg så
var temperaturforskjeller mellom
luften og vannet

og jeg vet de hadde rett
jeg vet hva jeg så

jeg vet hva de ville, de som danset

vannet er lunkent, varmere enn luften
kom og dans med meg, denne natten er så kort





En halvtime av livet

Det er fire ganger lyset
Solen til Jorden

to tusen hjerteslag
hundreogfemti liter blod

Det er tiden det tar
å velte et liv

Og på tretti minutter
kan man spise en hel middag
koke kaffe, lese avisen

Ja, en kan møte et annet menneske
på en brøkdel av tiden

ligge på ryggene med strå i munnene
lese den samme himmelen

strekke minuttene, bøye lyset

mot enden av alle ting
som begynner denne halvtimen





Det som ringer

De forbigående tingene
må komme før de går

Og de kommer, og kommer
går forbi ustanselig

De vugger og vagger
og vipper litt med stjertene
idet de passerer

Men alt som forbigår
kommer tilbake
for ingen ting blir borte

(det fins en naturlov for dette)

som dråpene i dammen
bekkene, elvene, havet, og solen
og det nye regnet

Og alt er like vakkert som før det gikk

nei, vakrere enn noe
noen noen gang har sett

skape ringer i en dam





Solen skinner, det myldrer i parken
av barn og halvbarn og voksne mennesker

i gresset, på benkene, i barnevogner
rullestoler
gåstoler og Segways

Jorden spinner, det myldrer i magen
det sildrer i fontenen, rasler i kastanjene

for alt som kan blomstre
blomstrer nå





Skriver dikt i drømme

skriver luft i puten, luft mellom linjene
luft til å puste i

skriver det samme diktet
natt etter natt

til morgenen river det i stykker

det fins et rom midt i byen
en plass, en fontene

en elektrisk benk

drømmer at jeg sitter på den, skriver
om solen om månen om stjernene

kaster smuler
til duene

det fins rom
for sånne som meg

jeg er elektrisk som luften
jeg er over og under ordene

mellom alt
som kan sanses

skynd deg å se
før diktet river meg i stykker





Jeg leser

går på utstillinger, konserter
fyller hodet med kunst

men det er alt ganske fullt
av gammelt skrot, rustnet piggtråd

forgangne beregninger, irrelevante analyser

engblomster, en seng
av bekkeblom, av ballblom

det er en kunst å stille klokken
holde rede på dagene

men nå er du her

jeg har et kunstverk under genseren
vil du se det, vil du holde det

vil du rope, synge det
vil du le, og gråte det

vil du holde meg i hendene
når du leser hele navnet mitt





Regnbuer

Nesten alle offentlige hus
i denne byen har flate tak

og de lekker alle sammen

Men det gjør ingen ting
for vi har bøtter og kluter

Og nesten alle her i byen
går med paraply
selv når solen skinner

men ikke du og jeg
Og nå kommer regnet

men det gjør ingen ting

for Jorden er rund
og regnet mykt

Og det renner ned i pannen din
kinnene, munnen
det drypper av haken, du ler

rister på håret, og vi finner ly

ser vannet renne, den sildrende lyden
bekker og elver, helt ned i undergrunnen
og dit det skal

og dit vi skal

for Jorden er rund, himmelen er rund
og du er myk og vakker som regnet

og skyene sprekker
og solen skinner en bue fra havet

over alle de spisse og flate takene

hele lyset
helt frem til oss





Grande messe des morts

det er et system i alt
fiolinistene sitter sammen, og cellistene
og paukistene, jeg tror de er ti

og messingblåserne er i grupper
spredd ut over hele salen

altene, sopranene er kledd i sorte kjoler
sorte sko, sorte strømper

for det er messe for de døde
det er himmel og helvete

det er et system i apokalypsen

konsertmesteren, dirigenten
koristen, og Gud

skiller lyset fra mørket, natt og dag
skaper mann og kvinne

skaper død, fortapelse
lindring, og håp

en sopran
fyller rommet, fyller Jorden, fyller meg
med system i det hele

messe for de levende
for alt som dirrer





Festspill

om du hviler på en benk
på kortsiden av Lille Lungegårdsvann
halv ti om kvelden, ser solen gå ned rett bak
fontenen, og temperaturen er steget
til tynn kjole

så er det jeg som sitter der
ved siden av deg
tett inntil

og fontenen ligner en engel





Stier

først opp en liten bakke
opp, opp
så en siste liten til

over røtter, over berg
langs en bekk
forbi et vann, et brattheng

hvor en gråhegre
svever inn for landing

da er vi nesten fremme
ved kanten, ved benken

med plass nok for to
med høyde nok for et Eiffeltårn

med hav nok, himmel nok
og hus nok for en by

og vinden er varm
og solen går ned

og alt vi trenger gjøre
er å løfte armene





Fjellveien

dele en benk
se ut over byen
spytte morellstein
i bane rundt Jorden





Vi er

vi er NRK jazz og NRK klassisk

noen ganger det ene
noen ganger det andre

vi er bølger i luft
vi svinger oss utover langs Melkeveien

vi er bølger på havet
vi kan forlise skip om vi vil

når vi rister oss i sofaen
med nakne føtter, er vi det ene

når vi rusler langs de gamle gatene
og stredene, er vi det andre

det hender vi fiser en vennlig tone
kaller den NRK korps

men for det meste er vi seriøse

vi er bevegelser i en symfoni
blå takter i en sakte bass

vi er lyden av en fontene
en syrin i mai





Det skulle vært mørkt

vi skulle vært ute denne natten
i en dobbelt-sovepose

det skulle vært mykt
uten ormer, uten ulver, uten mordere

vi skulle vært stille under stjernene
under nordlyset, under månen

sett stjerneskudd og satelitter
sett Melkeveien helt til enden

vi skulle sovnet i posen
selvlysende





Lindring

det brenner på vesthimmelen
det brenner i ansiktet

måkene skriker, skriker, skriker

idet solen går under
stilner skrikene

stilner hagene, stilner altanene
stilner balkongene, verandaene, terrassene

og skumringen legger et lindrende flor
av syrin
over alt som gløder

over skuldrene dine
over natten vår

og kinnene brenner, brenner, brenner





Kondensstripene på himmelen

toglinjene, tunnelene
broene, veiene

og den siste lille biten gjennom skogen

over røtter og nakne berg
gjennom kratt, over bekker og myrer
til et lite vann

hvor jeg fisket mine aller første røyer
med meitemark og dupp

far lærte meg å sløye
vi rev ut svømmeblærene, magene

hjertene la vi på hellen
ennå pulserte de

og de bare fortsatte å banke
og slå, og slå

og ennå pulserer det
langs skinnene
i tunnelene, over broene

langs veiene
og i stripene over himmelen

helt til enden av alle stier
hele veien frem til oss





Vidt gap

vi fikk mye sukker som barn
på brødskivene
i eggedosisen
i corn flakes'en

og tannlegen luktet hvitløk
brent bein
og jord

for han hadde luftkjølt boremaskin
og ingen bedøvelse

jeg er en tynnbeint tannstein

ganske intolerant overfor sukker
og urettferdighet
men veldig tolerant overfor egen smerte

vil du ha meg i stolen

vil du rense forsteiningene
i dette slitne hjertet
med dine vannkjølte hender

så åpner jeg det for deg





skulle vi bombe verden
med atompoesi

eller skulle vi
bare ligge her i vannkanten
hode mot hode

lytte til vannmolekylene
der de deiser inn i hverandre
hydrogen mot oksygen

løfte oss selv
opp i luften, opp, opp, opp

til vi er så høyt
at vi kan sveve akkurat dit vi vil

kondensere, og slippe oss ned
over alle
de røde paraplyene vi kan finne





En stillhet delt på to

vi snakker om stien vi nettopp gikk
deler en pose moreller

deler en kaffe, en bok
et stykke musikk

vi delte drømmer, idéer
lenge før vi møttes

og se, nå deler vi tannglasset
her står tannbørsten min ved din

vi gjør som Gud, skiller lyset fra mørket
til natt og dag

du har sådd
et frø jeg ikke kjenner navnet på

det vokser i denne potten
strekker hendene mot dine

vi deler denne morgenen
et stykke ost, et stykke brød

to krus rykende kaffe
dugger i øynene