Fortellinger | Ole Horvli

Formørkelse


Bergen Gate Natt Ole Horvli


Jeg så skyggen av Jorden
på månen

silhuetter av fjell, og trær
det gamle huset vårt
og huskestativet til ungene

Jeg så oss

og skyggene beveget seg
og sakte
ble vi borte

Jeg står ved nattvinduet
på krykker

ser skyene lyse over byen





Det haster ikke

jeg rekker ikke lese alt likevel
det finnes musikk dit jeg skal

rom, og korridorer
med kunstverk på alle veggene

tidløse marmorgulv
og vinduer, høye som søyler

de er åpne, og de hvite gardinene
bølger i en solbris

for det er juni

og jeg tar det med ro
det er ingen ting som haster lenger

kom når du har tid

jeg holder min i hendene
slik jeg holder deg





Lunatics

Det har reist
mennesker helt dit

De har stått der oppe
sett Jorden

og kommet tilbake





Søvnløs natt

katteklørne i soveromsdøren
slipper henne inn

og ut
og inn igjen

igjen





Når menn i byer blir gamle
går de turer

gjennom parken bak muséet
langs kaiene, over broene

Og om kvelden går de på IKEA

forbi stablene med IVAR-hyller
videre gjennom den gamle kirkegården

Det lukter frisk furu
i den gamle stuen

På en av hyllene, 83 X 50
svirrer platespilleren

rundt, og rundt
og rundt





Det finnes tall
det er vanskelig å begripe

vulkaner
og sommerfugler

og et lys
som har reist gjennom rommet
siden alt begynte

Det finnes bilder
i gamle huler
malt av menneskehender

kometer, supernovaer
utdødde dyr

Det finnes mønstre på himmelen
fortellinger, drømmer

og her finnes vi
midt i den samme undringen

ubegripelige, små
når vi glemmer å elske

Det finnes ingen tall
større enn dette lyset

Det har reist gjennom rommet
helt frem til oss





Terrassen er en dyne
det snør, og snør

Den lille katten
står på to foran døren
og klorer i ruten

Snart er hun ute
for første gang i livet

Hun åler, kryper
snart står hun på to
slår potene i luften
fanger fnugg etter fnugg

Snart er hun inne igjen
krøller seg sammen til et nøste
og sovner

Terrassen er en dyne
med runde, små spor

og det snør
og snør





Utstilling i januar

Lav sol
frosne vinduer
hvite gater, et nakent tre

ingen mennesker
helt dødt
ingen bevegelse i bildet

Bare henne, og jeg
på denne benken foran veggen

som klippet ut av maleriet

limt inn
for å elske





Det er mørkt, stormen sliter i huset
det durer i veggene
i ventilene
i mørket

Ved den opprevne innseilingen til Kjøllefjord
står en havklippe, den ligner en katedral

Havet pisker og river i den
sjøfuglene skriker, og skiter

Noen gifter seg her

Folk gjør det overalt, oppå fjelltopper
på McDonalds, i dykkerdrakt på havets bunn

Vi våket utover nettene

du fortalte de vonde historiene
om barndom, ungdomsliv

Etterpå sovnet du, og jeg våket videre
lyttet til pusten din

Når jeg steller et sår, tørker noens panne
eller bare holder
sier de jeg har varme hender

Holder meg over brystet
alt er dødt

Det er midt på natten
et sted skriker en sjøfugl

tror aldri jeg fortalte deg at du snorker





Oppgang

Ulriken ligner en hoftekam
i silhuett mot morgenhimmelen

Nederst, langs fjellsiden
tennes lys i vinduene

Det sildrer i byens gater og smau

brosteinene glinser under lyktene
etter nattens regn

To magre katter
drikker melk av samme skål

Lukten av hav
En måke skriker





Solen skinner
over alt som kan krype og gå

de halte og hinkende

de paralgin ikke-så-forte avgårde
isjiasforvridde krokryggene

Solen er en krokrygg
smiler i vinduet





Gus Grissom

Jeg kjenner deg, har alltid kjent deg
kjenner flammene som eter deg

Jeg kjenner
hvert sekund det tar deg å dø, alle tyve
kjenner skrikene i marg og bein

Du kommer ikke til månen, Gus
skipet ditt er ødelagt

Så jeg drar dit i stedet
i ditt sted
i et fartøy som ligner ditt

Det er ingen som vet
jeg reiser, jeg reiser i fullt dagslys
for solen går aldri ned når en reiser til månen

Jorden krymper, månen vokser

Du skulle sett dette, Gus
når jeg glir inn i skyggene hennes
når mørket senker seg i skipet

Du skulle sett
de tre stjernene, jeg tar dem inn i skipet

Du skulle sett horisonten
når jeg runder henne

sett den lille Jorden
stige

Og du brenner, du dør, Gus
du skriker til meg i marg og bein

Men nå er vi her
vi er fremme

ved den lange reisen hjem





Noe glemmer jeg aldri
som denne drømmen i natt

Ennå husker jeg detaljene, langt på dag
synet av armen din

Vi er på vei, alt ser bra ut
kontrollene viser ingen ting unormalt

Panelet er gammeldags, i mørk aluminium
instrumentene er hvite, med analoge visere

for dette hender, har hendt
en gang for lenge siden

Noe er galt, det begynner å riste i skroget
og det kommer røyk ut av panelene

stadig mer, noe river og sliter i fartøyet

Hvem forteller meg dette, vi er jo døde
alt er over, alt er stille

Jeg husker ikke dødsøyeblikket, hvordan døden kjennes
bare det som skjedde like før, instrumentene

Hvem forteller meg dette
kanskje en kunstig intelligens som så det hele

Ennå husker jeg drømmen, for lenge siden
synet av armen din

og hvordan jeg prøver å gripe hånden, men
det er ingen der

bare en arm i rommet, like ved vrakrestene
naken og hvit, avrevet ved skulderen





Du sier ingen forstår
at jeg er blind, at verden suger
at du vil rive den ned

Men det gjorde vi for lenge siden
verden finnes ikke lenger

bare jorden, månen
og de lydløse stjernene



Nygårdsparken Bergen Vinter Ole Horvli


Jeg kan også spille med tennene
sånn som Jimi Hendrix

men ikke på gitar
og ikke med mine tenner

Mormors soverom er fullt av gamle ting
det lukter kamfer, og gammelt tøy
og hvite Sweetmint-drops

I et glass på nattbordet
ligger munnen hennes

Jeg banker forsiktig på glasset
for ikke å vekke mormor

nynner Let me light your fire
med en gravlykt i hendene